Raphael Saadiq: «The Way I See It» (Columbia/SonyBMG)

Ekte soul med sjel

Er Raphael Saadiq soulmusikkens redningsmann? Foto: SonyBMG (promo)
Er Raphael Saadiq soulmusikkens redningsmann? Foto: SonyBMG (promo)

<pIkke siden Stax' og Motowns storhetsdager har det blitt laget så autentisk og levende soul som det Raphael Saadiq serverer på sin nye plate. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den originale soulbevegelsen ble korrumpert og ødelagt av discomusikken midt på 70-tallet. Bare innimellom har det dukket opp plater med den riktige følelsen, men det har vært en utrolig dreining fra nu soul og neo soul til ekte vare de siste to-tre årene.

«The Way I See It»«The Way I See It»

Nu soul og neo soul er merkelappen på såkalt moderne soul, som aldri har vært stort annet enn slekk R'n'B og glatt reproduksjon av gammel soul i svart popforkledning. Mary J. Blige, Erykah Badu, Angie Stone har vært blant de mest fremtredende aktørene, og Raphael Saadiq har siden han debuterte i bandet Tony! Toni! Tonè! midt på 90-tallet jobbet med dem alle. De får alle unnskylde meg, men Raphaels tentakler har de ikke!

I fjor produserte Raphael Saadiq, som egentlig heter Charlie Ray Wiggins, hele det tredje albumet til den unge britiske soulsensasjonen Joss Stone.


Med Saadiq er definitivt soulmusikken tilbake. Du må være kremert for ikke å danse gjennom stua, nedover trappeoppgangen, over fortauet, opp på bussen og ned Main Street til låter som «100 Yard Dash», «Big Easy», «Staying In Love» og «Never Give You Up». Sistnevnte med Stevie Wonder som gjest på fantastisk munnspill.

Deilig vondt

Selv om du i dag eller i morgen skal til kemneren for å legge de siste kortene på bordet, eller kanskje foreta risikosport hos tannlegen, er dette musikk du kommer i en oppløftet stemning av. Musikk som drar deg opp av det tristeste triste. Finnes det noen musikkform som så til de grader kaller på både bena, hodet og hjertet? Dette gjør både vondt og er deilig på en og samme tid. På den måten soul er ment å røre lytteren.

Saadiq treffer også på kornet av 60-tallets soultradisjon med temaer som: «Darling - can you please pick up the phone», «God I never give her up», «Show that you mean it» og «Somebody tell me what's going on». Dette er ikke låttitler men sitater som setter gamle soulkjennere direkte i en klassisk mood vil jeg mene. Musikalsk sitter rytmeseksjonen som The Meters på sitt beste. Aaaarghh!

For å sette Raphael Saadiq i riktig perspektiv låter han mer Stax og Hi enn Motowns glamorøse og prangende form. Her snakker vi om silkemyk soul, uten at det i denne sammenheng betyr søtt. Her finnes nemlig både trøkk og nerve, men kanskje servert på menns feminine måte. Mye baller i fraseringen altså.

Hverdagssoul

Otis Redding ville blitt henrykt dersom han hadde fått høre hverdagssoulen til Raphael Saadiq. For det er jo i hverdagen det ekte ligger, der vi også lever. Dette er med andre ord en plate å trykke til sitt bryst.

«The Way I See It» er for musikkelskere like viktig som kjolen til det store juleballet for damene. Det må sitte perfekt - og det gjør denne plata.



Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy