KONSERT: Ulf Lundell, Sentrum Scene, Oslo – søndag 9. november 2008Funnet hjem

Ulf Lundell på Sentrum Scene i går.
Ulf Lundell på Sentrum Scene i går.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pUlf Lundell har det i blodet. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sentrum Scene (ABC Nyheter): Han har holdt kjeft lenge. Men nå er han tilbake. Først med en Unplugged- turné, så med et nytt album og deretter med nok en turné.

Jeg snakker selvfølgelig om Ulf Lundell som spilte i Oslo i går kveld.

«Din tid är ute», synger han. Dette er liksom begynnelsen på slutten. Noe som selvfølgelig er nonsens. Ulf Lundell har kommet for å bli. Han har det i blodet. Trolig må han bæres ned fra scenen om 30 år fordi han ikke ved egen hjelp makter å komme seg ned fra stolen.

Den største forskjellen på årets utgave av Uffe er at femkløveret bak ham ikke spiller fullt så høyt som de pleier. Janne Bark, Uffes våpendrager gjennom mange år; og mannen med de mange heftige gitarsoloene, har nemlig blitt plassert på hylla. Men han kommer nok snart ned igjen.

Han må gjerne vente en stund. Men ikke for lenge

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Funnet hjem

I går kveld var Sentrum Scene stappet fullt av et forventningsfullt publikum som låt for låt klatret opp på toppen av klippen sammen med en avslappet og glad artist. En artist som strakk ut hånden og tok oss med på en reise til et land der roen har senket seg. Et land uten buldrende trommer og hissige gitarriff.

Det føltes som om den ensomme ulven, som alltid har beveget seg motstrøms, endelig har funnet en trygg havn der smerten og lykken kan tillate seg å gå hånd i hånd. Som om han har ankret opp og latt seg begeistre uten å la de store følelsene ta helt overhånd.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det føles som om Ulf Lundell har funnet hjem.

Den første halvtimen sitter han alene på en stol og fremfører låtene kun ved hjelp av en kassegitar og et munnspill. Han henter fram favoritter som «En fri man i stan» og «Snøen faller». Nå og da synger han som en kråke, andre ganger som en lerke. Han kler seg naken og lar det stå til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mellom låtene gjengir han på muntert vis sine betraktninger rundt alt fra den svenske maleren Bruno Liljefors’ forhold til måneden november, til skatebord, graffiti, operabygget og dyre biler. Og om hvor viktig det er å hente fram barnet i seg når man nærmer seg 60 år. Hele tiden med latteren på lur.

Lover godt

Likevel tennes gnisten først når bandet entrer scenen og fyller låtene med både kraft og inspirasjon. Og når verken «Evangeline» eller «Hon gör mig galen» sitter helt som de skal, er det godt å kunne fylle på med fine versjoner av «En bättre värld», «Folket bygger landet», «Jag saknar dig», «Gå ut och var glad», «Baby om morgonen», «Ut ikväll» og «Sanna».

Det beste med kvelden er likevel de nye låtene, «Din tid är ute» og «Lär dig älska mörkret». Særlig sistnevnte får meg til å juble i vilden sky på en måte som lover godt for det nye albumet som slippes i slutten av november.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På en kveld som dette er det verken plass til «Öppna landskap», «Kär och galen», «Rialto», «Lit De Parade», «Isabella» eller «Inte Ett Ont Ord». Men har man med seg en ryggsekk full av knallåter må det nødvendigvis bli slik.

Når kvelden nærmer seg slutten tenker jeg på Janne Bark. Ikke så mye, men likevel nok til at jeg håper at Lundell skrur opp lyden og tråkker ned pedalen neste gang han besøker Norge.

Et besøk som ganske sikkert er rett rundt hjørnet. For Uffe har det i blodet. Og er jeg riktig heldig spiller han «Rialto» kun for mig. Og et par tusen andre.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden