Satyricon: «The Age Of Nero» (Kaleidoscope/Indie)

Mørketid

<p class="hidden">Satyricon følger suksessoppskriften. Her fra deres konsert på Hovefestivalen i sommer. Foto: Tor Erik Schrøder (Scanpix)</p>
Satyricon følger suksessoppskriften. Her fra deres konsert på Hovefestivalen i sommer. Foto: Tor Erik Schrøder (Scanpix)

<pSatyr og Frost holder seg stort sett til formelen fra de siste platene, noe som preger «The Age Of Nero» på både godt og vondt.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«The Age Of Nero»«The Age Of Nero»

Satyricon er sammen med Dimmu Borgir det black metal bandet som selger mest plater i Norge. Da «Now, Diabolical» ble sluppet for to år siden, gikk det rett inn på andre plass på VG-lista. Hadde du fortalt det til disse gutta på begynnelsen av 90-tallet hadde de antageligvis glisa rått. For seg sjøl i hvert fall.

Når så likevel skjedde bør man spørre seg; er det bandet som har forandret seg, eller er det publikum som har tatt til seg ekstrem musikk i langt større grad enn noen kunne forvente? Svaret er at det er litt av begge deler.

Mer tilgjengelige

Bandet har utviklet seg på en måte som utvilsomt gjør dem mer tilgjengelige, samtidig som det generelt har blitt større aksept for musikk som tidligere kun var forbeholdt spesielt interesserte.

Grunnene til dette kan være mange, men at band som nettopp Satyricon har satt Norge på musikkartet ute i verden for alvor, skal ikke undervurderes. Media kaster seg på når lille Norge er gode til noe, og med økt fokus følger ofte økt popularitet og platesalg. I tillegg har nok grupper som Slipknot gjort at yngre lyttere tidlig blir kjent med ekstrem musikk.

«The Age Of Nero» er en bra plate. Problemet er bare at den følger litt for nært i fotsporene til de to foregående utgivelsene til Satyricon. De har perfeksjonert en formel som de vet fungerer, noe som begynner å føles litt for safe. Personlig har jeg størst sans for «Rebel Extravaganza» fra 1999, der jeg føler at bandet virkelig turte å ta ut svingene.

Savner mer tempo

Satyricon er uansett ikke i nærheten av det man til vanlig forbinder med VG-lista. Dette er tung, brutal, dissonant metall fra sør for himmelen. Satyr messer på sin sedvanlige, heftige måte og gitarriffene sitter godt i mellomgulvet. Frost er ikke lenger den duracellkaninen han en gang var, med noen få unntak, men det er rett og slett fordi låtene ikke krever det. Selv om låtmaterialet er jevnt over sterkt savnes mer tempo.Albumet taper seg noe mot slutten nettopp på grunn av dette.

«Die By My Hand» er høydepunktet på «The Age Of Nero». Både i form og utførelse minner dette om noe fra tidligere overnevnte favorittalbum. Låten varierer mellom høyt tempo og tunge brekk og gutta har fått hjelp av et lite kor i refrenget. Stilig. Åpningslåten «Commando» er også en brutal høydare, mens «The Wolfpack» og singelen «My Skin Is Cold» følger et lite geitehode bak.

Monotont

Mot slutten av platen blir det litt for monotont, selv om den seige avslutningen «Den Siste» maner frem en riktig så dyster stemning. Det er liten tvil om at black metal funker jævlig bra med norske tekster, bare hør på Khold som utelukkende opererer i dette området.

Satyricon leverer igjen kvalitet, men altså litt for forutsigbart denne gangen. Satyr har satt bort miksingen av platen til Joe Barresi og det er jeg ikke sikker på var så lurt. De har vært skarpere i kantene tidligere, men det var vel kanskje den lille vrien de ville gjøre denne gangen. Karakteren over må anses som streng.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy