Når motstanderen er best i alt

Den første cupfinalen med skikkelig smell i siden 1999, står det å lese i en blogg på Stabæks hjemmeside. Den beskrivelsen treffer. Tanken på en cupfinale mellom storklubbene Vålerenga og Stabæk, med alt hva de står for, fremkaller klassisk cupfinalefølelse. All ære til Haugesund og Molde – men Stabæk–Vålerenga garanterer høyt sportslig nivå, rivalisering og cupfinalestemning som holder cupens prestisje i hevd.

Men kan det bli jevnt mellom årets suverene serievinner og en av årets store skuffelser?

Selvsagt.

Laget som vant Tippeligaen, som tok 24 poeng flere enn Vålerenga, som scoret flest seriemål og slapp inn nest færrest, bærer favorittstempelet i cupfinalen av den innlysende grunn at det er Norges beste. Det har Tippeligaens tre beste spillere, den beste treneren, det best innkjørte laget.

Hva har Vålerenga?

Håp om å redde sesongen. Stort potensial. Og en mulighet i taktisk smartness.

Den mentale biten er og blir et diskutabelt argument, for at Jan Jönssons Stabæk skal være offer for noen utladning eller metthet etter serieseieren, er like usannsynlig som at de skal føle noe sug etter revansje over sin gamle kaptein Martin Andresen. At det dreier seg om et oppgjør mellom rivaler, synes best på tribunen, og at Stabæk slaktet VIF med 6–2 på Nadderud for to uker siden, betyr i realiteten fint lite.

Dette er cupfinalen. Den største enkeltkampen for en norsk klubbfotballspiller. Og en fest. Det kan umulig skorte på motivasjonen hos noen som helst.

Vålerengas fordel er at laget slår nedenfra, på egen hjemmebane, foran et Klanen-publikum som vil bære det frem med liv og lyst.

Én ting er at cupseier vil redde noe av sesongen. Viktigere er det Vålerenga i serien og Vålerenga i cupen dette året er to forskjellige lag. Det er et Vålerenga fylt av optimisme, og et Vålerenga fritatt for seriefølelsen som gjør vondt.

Stabæks voldsomme gjennombruddskraft og presise kontringer gjør Vålerengas viktigste defensive oppgave klar: De kan ikke tas i ubalanse. Da må det kontres med hjernen. Og Kristofer Hæstad må finne tilbake til nivået, til den enorme aggressiviteten, som en gang tok luven av Italias midtbanespillere.

De var i verdensklasse. Det er ingen på Stabæk.

Stabæk er imidlertid et lag som kan mer enn å kontre. Det er mer enn den berømte supertrioen, mer enn et kontringslag, for bevegelsene og tempoet i lengderetningen gjør at motstanderen til enhver tid må være lur, våken og aggressiv.

Og ha en god dag.

Derfor er det ikke gitt at det holder for Vålerenga å stanse Veigar Páll Gunnarsson, Alanzinho og dermed sannsynligvis også Daniel Nannskog. Men det hjelper en hel del. En Kristofer Hæstad i toppslag er kapabel til å gjøre livet surt for den islandske nummer ti. Verre er det med Alanzinho.

Spørsmålet er hvor langt manager Martin Andresen går i å stanse ham.

Det blir neppe gjennom et frimerke. For det første vil det koste rom til Páll Gunnarsson, Johan Andersson og Daniel Nannskog. For det andre går det ikke.

Alanzinho er for god, for driblesterk og for bevegelig. Vålerengas mulighet ligger i stor aggressivitet og smarthet i midtbaneleddet, ved å holde Alanzinho feilvendt og nekte ham rom. Hvilket er lettere sagt enn gjort.

Fotball er uberegnelig, det er kjernen i spillets spenning, og Stabæk kan ha en dårlig dag, akkurat som Vålerenga kan det. Klasseforskjellen er dessuten langt fra enorm. Men cupfinaler har en tendens – i det store og hele – til å ende med favorittseier. Og Vålerenga har ikke mange matchvinnere. De må kanskje gjøre det på dødball.

For Stabæk handler det om å spille som vanlig. For Vålerenga handler det først og fremst om å levere høy grad av taktisk smarthet – og effektivitet.

Det er ikke lett.

Iblant er det heller ikke nok.