Mikael Wiehe og Åge Aleksandersen har spilt inn plate sammen - hver for seg. Foto: EMI Music Norway (promo)
Åge Aleksandersen og Mikael Wiehe: «To Stemmer» (EMI)Middels svorsk
<pEn nordmann og en svenske har laget plate sammen, men det betyr ikke at de er nødvendigvis er samstemte.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er vågalt av to så sterke og sta artister å lage plate sammen, men summen av samarbeidet forsterker ikke deres sterke ry nevneverdig.
«To Stemmer»
Utgangspunktet for trønderrockens far og Bjørn Afzelius gamle partner er en turne de gjorde sammen i Norge og Sverige i februar og mars i år. Nå har scenesettingen med «to stemmer - to gitarer» blitt spilt inn på plate uten at jeg føler at magien fra konsertene kommer særlig godt frem.
Den finner du heldigvis mye av på en vedlagt DVD med opptak av konserten i Oslo Konserthus. Det er bonusdelen av denne utgivelsen som gjør den verdt å kjøpe. Mitt råd er å gi bort CD-utgaven i julegave til noen som ikke fortjener det beste, og beholde DVD-opptaket selv.
Bevisste individer
Åge og Mikael er to usedvanlig sterke, sta, og politisk og sosialpolitisk bevisste herrer. Deres nakne og musikalske begavelser kommer godt frem når de står sammen på scenen eller på «To Stemmer». Men når vi mister den umistelige øyeblikkskommunikasjonen på scenen så avsløres det samtidig at de ikke firer på en tone overfor hverandre. De slipper heller ikke inn på hverandres enemerker. I hvert fall ikke påtakelig mye. Her snakker vi om to separate artister; Åge Aleksandersen og Mikael Wiehe. Et stykke fra et radarpar som Simon & Garfunkel i Central Park, for å trekke en sammenligning.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAleksandersen og Wiehe har så mange flotte sanger å ta av at den nakne og enkleste formen for akustiske musikkopptak fungerer. Særlig på det aller nakneste, som når Mikael gjør «Var Inte Rädd Mitt Barn» eller Åge gjør «Tornekrans». Her merkes det tydelig at innspillingen har både nerve og sjel. Det i en grad som kan gi en Johnny Cash-ærlig singer/songwriter-følelse.
Det er ellers god lyd på opptakene. Strengene i de to akustiske gitarene treffer med stor klangdybde og frodighet.
Hvorfor ikke våge mer?
Det hadde gjort denne utgivelsen utrolig mye mer interessant dersom de hadde sunget hverandres sanger. Bare på Bob Dylans «Masters Of War», eller «Ni Som Tjänar På Krig» som Wiehe har omdøpt den, slipper de hverandres sti og sklir litt over i Simon & Garfunkels duomagi. Synd de ikke er ydmyke og fri nok til å gjøre mer av det når de først skulle spille inn en hel plate.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg når plata avsluttes med «Lys Og Varme» kommer en tilsvarende følelse som da Paul McCartney begynte å synge «Yesterday» igjen etter at han høyt og høytidelig hadde lovet at han aldri skulle gjøre den mer snikende.
Det er julesalg og økonomisk krise om dagen. Det første får nok innvirkning på at Aleksandersen og Wiehe ikke får så mye føling med det siste. Men en eventuell fremtidig konsert med paret er å foretrekke fremfor å gå til innkjøp denne CD-utgivelsen. Det kan nærmest høres ut som om de har vært i hvert sitt studio, på hver sin planet, og spilt inn hver sine sett med sanger.
Denne bonusen i form av DVD-disken er den eneste grunn til at du kan vurdere en førjulsgave til deg selv. Spesielt om du var der!
Les mer musikk her
