Bloc Party skuffer på sitt nye album. Foto: Tuba/Bonnier Amigo (promo)
Bloc Party: «Intimacy» (Wichita/Tuba)Vilje over evne
<pBloc Party prøver å ta elektro-elementene i musikken sin et steg videre, men har ikke bra nok låter til at det fungerer.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Intimacy»
«6 out of 10 / better luck next time» kauket Kele Okereke i sin tid i «Helicopter», den beste låta på Bloc Partys første album, «Silent Alarm». Deres andre album, «A Weekend in the City» fikk, akkurat, 6 av 10 av undertegnede da det kom for nesten to år siden, uten at jeg var høflig nok til å ønske dem bedre lykke neste gang.
Skuffende
Det kunne de tydeligvis trengt. Deres tredje album, «Intimacy», er nemlig en skuffende sak.
De fleste CD- og MP3-spillere er utstyrt med en shuffle-funksjon. Den vil jeg på det varmeste anbefale å bruke når man skal høre på «Intimacy». De første par gangene jeg hørte plata på normalt vis, syntes jeg den var et masete makkverk. Jeg ble vesentlig mer positiv til plata da jeg testet den på shuffle. De to første sporene, «Ares» og «Mercury», er nemlig kun irriterende og anmasende, og gir et ekstremt dårlig førsteinntrykk når man får dem servert som et par. De er basert på kauking og voldsomme trommer, begge deler produsert og mikset 'annerledes' på et vis som virker krampeaktig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg tror ikke det finnes et eneste gitarspor i «Mercury», men til gjengjeld er det mer enn nok av synther og blåsere.
Noe som er ganske betegnende for plata.
Flere av låtene er basert på voldsomme elektro-trommer, synther eller overdådige blåser- eller korarrangementer. Jeg tror ikke den vanligvis dyktige og kreative gitaristen Russell Lissack slet ut mange plektre under innspillingen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEnkelte lyspunkt
«Trojan Horse» byr på en knallgod solo, men ellers er det langt mellom gitar-lickene. Jeg prøver ikke å si at gitarsoloer er fundamentet i enhver god plate, men drivende gitarer har jo tidligere vært et kjennetegn på Bloc Party, og således har bandet endret lydbildet sitt drastisk på «Intimacy». Tendensene var til stede på forrige album (for eksempel i «The Prayer»), men nå har gutta tatt det enda lengre. Nok til at det er fristende å nevne noe om skomakere og lester.
Artikkelen fortsetter under annonsenLåtene som funker best på «Intimacy» er de som kunne glidd lett inn på førstealbumet uten at lydbildet eller stilen hadde virket malplassert. I «Halo» er bandet virkelig på rett kjøl, når de kjører på med god, poppa postpunk. Og selv om «Ion Square» stort sett er basert på synther og en småpinlig tekst («I love my mind / when I'm fucking you»), har den meloditeften i behold. Låta er rett og slett en drivende god (sev om de har stjålet hovedriffet fra Arcade Fires «Neighborhood #1) .
«Intimacy» består av en del ganske gode poplåter («Talons», «Signs»), noen få virkelig gode sanger («Halo», «Ion Square») og noen direkte dårlige låter.
For å unngå et mindre raseriutbrudd over Melodi Grand Prix-modulering på toppen av en i utgangspunktet irriterende låt, skipper jeg elegant «One Month Off» og «Zephyrus» (også en gitarløs låt) ødelegges fullstendig av malplasserte, overambisiøse korarrangementer.
Det er modig av Bloc Party å eksperimentere med lydbildet og arrangementene. Bare synd det ikke funker.
