En betenkt Johnny Cash, kort tid før hans død i 2003. Foto: Martyn Atkins (Universal Music Group)
Nyanser i svart
<pI anledning den ferske dokumentaren «Johnny Cash's America» tar Full av fuzz for seg historien om Johnny Cash.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I forrige uke sendte kabel-TV-kanalen Biography dokumentarfilmen «Johnny Cash's America», laget av duoen Morgan Neville og Robert Gordon, som de siste årene har stått bak oppsiktvekkende musikkdokumentarer som «Honky Tonk Blues» om Hank Williams, og «Respect Yourself: The Stax Records Story».
Allerede denne helgen var «Johnny Cash's America» tilgjengelig på DVD i norske importbutikker, komplett med soundtrack-musikken på egen CD. For alle som er interessert i historien om Johnny Cash, ikke minst i kjølvannet av spillefilmen, gigantsuksessen «Walk The Line», er dette DVD-en å slå kloa i.
Til stede
Mandag 10. november, 2003 satt jeg i salen på Ryman Auditorium i Nashville, Tennessee. Anledningen var «The Johnny Cash Memorial Tribute», der familien til Cash hadde invitert til en minnestund over John R. Cash, som hadde gått bort knappe to måneder tidligere, 12. september, 71 år gammel. En seanse som ikke overraskende telte mange av Cash' nærmeste musikervenner, Willie Nelson og Kris Kristofferson som han spilte med i The Highwaymen, giganter fra countryhistorien som George Jones og Hank Williams Jr., og representanter for den andre siden av Nashville, Steve Earle og Cash' eks-svigersønn Rodney Crowell. Programmet denne mandagen ble bundet sammen av Cash' eldste datter, Rosanne Cash og skuespilleren Tim Robbins.
«Johnny Cash's America», fersk dokumentar allerede ute på DVD.
På tross av en rekke storveise musikalske innslag, var det talerne som likevel gjorde den lange kvelden spesiell. Johnnys lillebror, Tommy Cash, og den originale Tennessee Two-bassisten Marshall Grant, var begge breddfulle av personlige anekdoter som sørget for at latteren kjørte berg- og dalbane sammen med klumpen-i-halsen.
Det aller sterkeste innslaget sto tidligere visepresident Al Gore for, da han resiterte Johnnys karriere-sang, «Man In Black», som et episk dikt. En tekst som, tragisk nok, synes å få fornyet aktualitet i lys av den stadig akselrerende økonomiske utforbakken som rammer USA og verden; «Ah, I wear the black for the poor and the beaten down / Livin' in the hopeless, hungry side of town, I wear the black for the prisoner who has long paid for his crime, but is there because he's a victim of the times».
Stjernelag
Al Gore er en av en rekke personligheter som dukker opp i «Johnny Cash's America». I likhet med Snoop Dog (yes, Snoop Dog!), Bob Dylan, Loretta Lynn, Merle Haggard, Tim Robbins, Vince Gill, John Mellencamp, Steve Earle, Kris Kristofferson, indianeren Will Peters, Rosanne Cash og hennes vesentlig mindre kjente søster, Cindy Cash, sønnen John Carter Cash, Johnnys søster, Joanne Cash, Sheryl Crow, produsentene Cowboy Jack Clement og Jim Dickinson, musikeren og maleren Jon Langford og den nylig norgesaktuelle bassisten og sangerinnen Amy LaVere, bidrar Gore med innsikt i et prosjekt som til sammen blir den overlegent beste fremstillingen av giganten Johnny Cash som er festet til film.
Filmskapernes tilnærming tar utgangspunkt i det faktum at Cash hadde så mange forskjellige, ofte divergerende, sider. Akkurat som landet han sa han elsket hver kvadrartmeter av, var Cash så motsetningsfull at det krevdes en helgen, slik vennen og produsenten Cowboy Jack avslutningsvis postulerer at han er, for å holde det hele sammen.
Den 90 minutter lange dokumentaren er delt inn i avsnitt; «Land», «Freedom», «Protest», «Justice», «Family», «Faith», «Truth», «Patriot» og «Redemption», som på overbevisende sett tegner bildet av en mann som personifiserte USA på en slik omfattende måte at man antakelig må helt tilbake til Benjamin Franklin for å finne maken til ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Cash og Dylan
Bob Dylan sier følgende:
- Johnny Cash var mer som en religiøs figur for meg, det har han alltid vært.
En betydelig aktivist. Foto: Harry Langdon (Universal Music Group)
Det hører med til historien at kontakten mellom Cash og Dylan startet allerede da Cash hadde sin første periode som stjerne på 1950-tallet. Da brevvekslet de to fremtidige vennene. Dylan var fortsatt en ukjent ungdom som het Robert Zimmerman og han hevdet i et brev til Cash at det egentlig bare fantes ham og Hank Williams som det var verdt å høre på.
Denne dokumentaren inneholder intervjuer med Dylan der han snakker om den første gangen han traff Cash, og vi får opptak av de to mens de diskuterer protestsanger, sittende ved et piano, på midten av 60-tallet. Pluss bildene som ble filmet da Cash hjalp Dylan med innspillingen av albumet «Nashville Skyline» i 1968-69.
Ingen Nashville uten amfetamin?
Filmen mangler heller ikke potensielt kontroversielt stoff. Merle Haggard, som traff Cash første gang da Haggard selv satt i San Quentin som fange, hevder at countrybransjen i Nashville ikke ville ha eksistert hadde det ikke vært for amfetamin!
Filmen legger nemlig ikke skjul på at Cash slet med avhengighet store deler av livet, også i årene etter at han giftet seg med June Carter. I filmen «Walk The Line» kan man få inntrykk av at Cash la dop og alkohol bak seg da han lyktes med å overtale June til å bli kona si.
Ozzy Osbourne hiver inn sine ten cent i analysen av Cash;
- Svart er en veldig bra farge, den er alltid in.
Aktivisten Cash
Det brukes også godt med plass på å fortelle om aktivisten Cash. Hans kamp for fanger og indianere. Det blir slått fast av sønnen John Carter at Cash ikke hadde indianerblod i årene, men det hindret ham ikke i å indentifisere seg så sterkt med indianernes sak at han på eget initiativ, og mot plateselskapets ønsker, laget indianer temaplaten «Bitter Tears» i 1964.
Cash var venn med en rekke amerikanske presidenter, han ble blant annet invitert til å spille i Det Hvite Hus, for Nixon, ved flere anledninger. En av disse opptredenene gikk ikke helt etter planen. Nixon bad Cash om å spille sangen «Welfare Cadillac» (skrevet av Guy Drake), en tekst som hang ut påstått misbruk av sosialstønad. Hva som fikk Nixons folk til å tro at Cash ville spille en slik sang, er på alle vis et interessant spørsmål. Men Cash sa bestemt nei til presidentens ønske.
Vi får også en grundig innføring i Cash' livslange nysgjerrighet, hans vitebegjær og hans evne til å utdanne seg selv. Hans omfattende kunnskaper om og dyptpløyende interesse for amerikansk historie. Vi ser Cash resitere sin egen sang, «Ragged Old Flag», i Kongressen i forbindelse med feiringen av USAs to-hundreårsdag.
Innledningsvis sier filmens kommentator, skuespilleren Chris Cooper, følgende:
- Hvordan formet hendelsene, som han var vitne til, Johnny Cash, og hvordan reflekterte Cash dette tilbake på landet sitt?
I det etter hvert omfattende videobiblioteket over Johnny Cash, er «Johnny Cash's America» dokumentaren som mest og best maler opp det store lerretet over Mannen i Svart.
