– Kong Haakon handlet på eget initiativ

Spissformuleringen er forfatter Tor Bomann-Larsens og ble satt fram på en pressekonferanse mandag i forbindelse med lanseringen av fjerde bind i hans biografi om kong Haakon og dronning Maud.

Foran stortingsvalget i oktober 1927 anså kong Haakon Arbeiderpartiet fortsatt for å være revolusjonært, og med rette ifølge Bomann-Larsen.

Etter sammenslåingen med Norges Socialdemokratiske Parti gjorde Arbeiderpartiet et brakvalg i 1927 og ble Stortingets største parti med 37 prosent av stemmene og 24 nye mandater.

– Folket våknet neste dag opp til noe som lignet en parlamentarisk oktoberrevolusjon, skriver forfatteren.

Taktikkeri

Det var taktiske vurderinger som lå bak da kong Haakon valgte å gi regjeringsoppdraget til Ap.

Målet var å splitte arbeiderbevegelsen og sluse revolusjonære krefter ut på sidelinjen. Og kongen mente at selve regjeringsoppdraget kunne brukes til å nå dette målet.

Arbeiderbevegelsen med Martin Tranmæl i spissen var etter kong Haakons oppfatning laget av samme stoff som de russiske bolsjevikene, som hadde tatt livet av den russisk tsarfamilien (tsaren var kong Haakons fetter).

Men kong Haakon var klar over at arbeiderbevegelsen også rommet demokratiske elementer. Og utsiktene til å splitte konstitusjonelle elementer fra de revolusjonære, ville være størst i det øyeblikk bevegelsen sto foran reell makt, var kong Haakons tanke, ifølge Bomann-Larsens nye bind som har fått tittelen «Makten» og tar for seg årene 1914 -1928.

Fryktet børsras og bankpanikk

Norges finansielle situasjon var vanskelig også i 1927. Statens gjeld var stor og krona utsatt. De borgerlige partiene fryktet børsras og panikk blant bankinnskyterne, dersom arbeiderbevegelsen skulle komme til makten.

– Regjeringsmakten må ikke leveres over til kommunistene, skrev Aftenposten. Og med kommunistene mente avisens redaktør på dette tidspunktet Arbeiderpartiet.

«Skulle nogen paa denne side av fronten turde vaage at antyde den løsning, skal han bli brakt til taushet», fastslo Aftenposten, som den gang var mussolinivennlig.

Bare et sendebud

Etter den rådende forfatning var det avtroppende statsminister, Høyres Ivar Lykke, som skulle peke ut sin etterfølger.

Det gjorde han, men opptrådte under dette oppdraget reelt sett som sendebud for Høyres formann den gang, stortingspresident Carl Joachim Hambro, ifølge Bomann- Larsen

Og i samsvar med Hambros pålegg rådet Lykke kong Haakon til først å peke på Bondepartiets leder (Mellbye), fordi dette partiet hadde gått mest fram av de borgerlige partiene ved valget.

Men Høyre-toppene forutså at Venstre ville torpedere Mellbyes mulighet til å danne regjering.

Derfor formidlet Lykke et råd nummer to til kongen: Om Mellbye ikke lyktes, burde Hans Majestet tilkalle de borgerlige gruppeførerne på Stortinget med sikte på å få dannet en borgerlig mindretallsregjering – den sjuende i rekken siden Gunnar Knudsens flertall gikk tapt ved fredsslutningen.

Likte ikke rådet

– Kongen likte ingen av rådene, skriver Bomann-Larsen, blant annet med handelsminister Robertsons dagbok som kilde.

Kong Haakon fulgte likevel det første rådet. Men da Mellbye ikke greide å stable en borgerlig samlingsregjering på beina, fulgte han ikke flere råd.

– Kongen hadde vendt ryggen til trinn to i planen som Hambro hadde diktert. Hans Majestet handlet på eget initiativ, konkluderer Bomann-Larsen.

Arbeiderpartiet fikk regjeringsoppdraget. Under Christian Hornsruds ledelse dannet Ap sin første regjering tre måneder etter valget. Den holdt i 18 dager før den ble kastet etter påtrykk fra finanskretser. (©NTB)