Ulrike Meinhof 22 år gammel © Archiv Jutta Ditfurth/Lothar Wallek
Ulrike Meinhofs gåte
<pMeinhof visste hva hun gjorde, hevder ny biografi.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ulrike Meinhof var en respektert samfunnsdebattant og journalist. Hun skrev innflytelsesrike spalter i venstre-tidsskriftet Konkret, hadde en mann, to døtre hun elsket og et stort vakkert hjem. Det var tilsynelatende et godt og suksessfullt borgerlig liv. Så brøt hun opp og ble terrorist i «Rote Armee Fraktion». Hva var galt med henne?
Mange har forsøkt å forklare hvorfor Ulrike Meinhof valgte som hun gjorde.
Psykiatrikeren Bernhard Bogerts mente at det kunne ha oppstått en personlighetsforandring etter at Ulrike Meinhof opererte bort en godartet svulst i hjernen.
Ektemannen Klaus Rainer Röhl bekymret seg for at gjentatte utroskap fra hans side kan ha sendt Ulrike på flukt inn i terrorismen. Andre mener at hun rett og slett havnet i dårlig selskap.
Folk har problemer med å akseptere at Ulrike Meinhof kunne ta et rasjonelt valg om å gjøre det hun gjorde.
Forvrengt og umyndiggjort
- De sier at hun ble forvirret til å gjøre ting, som om hun var et barn. Folk har problemer med å akseptere at Ulrike Meinhof kunne ta et rasjonelt valg om å gjøre det hun gjorde. Historien hennes har blitt så forvrengt at den ikke lenger betyr noe, sier biograf Jutta Ditfurth. ABC Nyheter møter henne på bokturné i Gøteborg.
Selv er Ditfurth kjent som aktivist, journalist og grunnlegger av De grønne i Tyskland. I seks år har hun skrevet på en biografi om Ulrike Meinhof. Dithfurth provoserte mange da hun sa hun skulle skrive om Ulrike Meinhof som et menneske. Boken er allerede ute i Sverige og kommer på norsk på nyåret.
- Mainstreamjournalister liker myten om Ulrike Meinhof. Det er mye lettere å si at hun bare var en terrorist, sier Ditfurth.
En av dem som var provosert over hennes biografi var Der Spiegel-redaktør Stefan Aust. Den filmatiserte versjonen av hans bok «Der Baader Meinhof Komplex» har premiere i Norge denne helgen. Ditfurth mener at boken inneholder flere faktiske feil, og er svært skeptisk til filmen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er mye lettere å si at hun bare var en terrorist.
- Der Spiegel erklærte at de skulle avsløre feilene mine. Tydeligvis har de ikke funnet noen, for de har ennå ikke skrevet om boken, sier Ditfurth oppgitt.
Biografien forteller om Ulrike Meinhof fra hennes barndom under Andre verdenskrig, ungdomstiden som pasifist og beatnik, til sitt voksne liv som kone, mor og senere RAF-medlem.
Oppgjør med Nazi-historie
I sin bok avslører Ditfurth at Meinhofs far, og familien på hans side var nazister under Den andre verdenskrig. Også Ulrikes stemor Renate Riemeck, som fikk ansvaret for Ulrike og hennes søster etter at foreldrene var døde, var nazist, men nektet i ettertid for dette.
- Tyskland har hatt mye å skjule. Selv i dag snakker man i alle familier om nazister som om de er fra Mars. Man tar ikke ansvar for historien. Jeg er født i 1951 og har aldri hatt en venstreorientert lærer. Mine lærere var alle tidligere nazister fordi de andre ble drept av facismen, sier Ditfurth.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Tidlig på 60-tallet fant Ulrike Meinhof ut om familiens nazi-fortid. Jeg ser henne ikke som et offer av Tyskland, men hun var selvfølgelig et produkt av samfunnet hun levde i. Hun var en ung kvinne som ønsket å skape et mer humant samfunn, fortsetter forfatteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenFra pasifist til terrorist
Hvordan kunne så den intellektuelle pasifisten og fredsaktivisten bli grunnleggeren av en gerilja-gruppe som tok menneskeliv?
- Jeg tror ikke at det er ett vendepunkt, men mange, sier Ditfurth.
- I 15 år hadde hun dårlige erfaringer med samfunnet. Hun tapte kampene sine. Ulrike Meinhof kjempet mot krigen i Vietnam, for vilkårene til barnehjemsbarn, mot atomopprustningen av Tyskland. Hun fikk slag etter slag i ansiktet gjennom mange mange år, forteller Dithfurth. Protest er når jeg sier at jeg ikke liker noe. Motstand er når jeg ser til at det jeg ikke liker ikke hender igjen
På slutten av 60-tallet kom studentopprørene. Meinhof var da en profilert skribent og journalist i tredveårene. Ditfurth har ikke funnet en eneste tysk fredsaktivist eller feminist som ikke leste henne. På en demonstrasjon ble student Benny Ohnsorg drept av politiet. Kort tid senere ble Meinhofs beste venn studentlederen Rudi Dutskhe skutt og livstruende skadet. Det fikk henne til å skrive:
«Protest er når jeg sier at jeg ikke liker noe. Motstand er når jeg ser til at det jeg ikke liker ikke hender igjen».
- Jeg tror at det var da hun gav opp fredelige motstandsmidler, sier Ditfurth.
Til aksjon
Det skulle gå ytterligere to år før Ulrike Meinhof deltok i frigjøringen av Andreas Baader. Ditfurth tror at Meinhof debatterte med seg selv disse årene, og at det slett ikke handlet om en brå, følelsesmessig handling.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
- Det var en stor avgjørelse for henne å gå med i RAF. Hun lette etter et nytt venstre. For henne var det nok en ekstrem form for selvforsvar. Springerpressen førte en agressiv høyre-orientert propaganda, samfunnet var fullt av gamle nazister, og krigsforbrytere fra nazitiden hadde fått mektige posisjoner i landet. Man foreslo å sette studentopprørerne i konsentrasjonsleire. I Spania, Portugal og Hellas vokste det frem diktaturer som Tyskland støttet. Hun følte seg nok omringet av mordere, sier Ditfurth.
Forfatteren tror likevel at det er mange tidspunkt hvor det kunne endt annerledes.
- Etter frigjøringen av Baader ble hun ettersøkt som morder. Det var kun hennes navn som stod på etterlyst-plakatene, Andreas Baader som var den som hadde rømt, ble ikke en gang nevnt. Om Ulrike Meinhof hadde blitt ettersøkt og fengslet for å ha hjulpet Baader å rømme ville hun normalt fått seks måneder i fengsel og så kunne hun ha fortsatt et vanlig liv igjen, mener forfatteren.
Etter dette levde Ulrike Meinhof under jorden. Hun ble en del av RAF-ligaen som utførte bankran og bombeattentater over hele landet.
- Hun hadde ingen plan. Hun ville gi militant støtte til nabolag der fattige leieboere var i ferd med å bli kastet ut, og hun ville beskytte institusjonsbarn. Steg for steg eskalerte det, forteller Ditfurth.
Meinhof hadde ansvar for ett av bombeattentatene RAF gjennomførte. Det var mot Springerpressens kontorer. En advarsel ble ringt inn på forhånd. Ingen døde, men flere ble hardt skadet. Da Ulrike Meinhof ble arrestert i juni 1972 hadde RAF drept 11 mennesker. Angret hun? Hun innrømmet feilsteg i aksjoner der mennesker ble skadd, men uttrykte aldri anger.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Hvem skulle hun ha fortalt det til? I alle sine brev forsvarte hun RAFs handlinger, sier Ditfurth.
Etter flere års isolasjon i tyske fengsler døde Ulrike Meinhof 9 mai 1976. Den offisielle dødsårsaken var selvmord, men flere funn peker mot at hun kan ha blitt myrdet.
Artikkelen fortsetter under annonsenEt par måneder før hun døde smuglet hun et brev ut av fengselet til en nonne som en gang hadde vært hennes lærerinne. Det var kanskje de siste ordene hun noen gang skrev til folk utenfor fengselet.
Ulrike siterte Brecht: «Der volden råder kan bare vold hjelpe, og der mennesker finnes, kan bare mennesker hjelpe»
Les mer
Anmeldelse av «Baader-Meinhof»
Det tyske marerittet blir film
Les også
