- Det jeg husker fra Morgensol er kulde

- Jeg kjenner redselen og angsten kommer tilbake, og jeg får opplevelsene midt i fleisen når jeg ser det huset. Jeg har vært urolig og gruet meg, og jeg har ikke sovet i natt. Jeg føler at hele barndommen kommer tilbake igjen.

Les også: Nekter å gi erstatning.

Det er 52-årige Lisbeth Lindberg Strand som forteller hva hun føler når ABC Nyheter vil ta bilde av henne foran det som var Morgensol barnehjem. Hun var tvunget til å bo på Morgensol barnehjem fra hun var fire til hun var elleve år, totalt seks og et halvt år.

Dette oppholdet har ødelagt henne for livet - et opphold hun beskriver som «6,5 år med svarte hull».

- Det jeg husker best fra oppholdet, var kulden. Hele situasjonen var kald, og vi barna fikk aldri noen kjærtegn eller nærhet. Jeg har snakket med tidligere ansatte, og de har fortalt at de fikk beskjed om å ikke vise oss nærhet eller kjærlighet.

Les også: - Endelig!

I voksen alder har hun vært plaget av panikkangst, som så mange andre barnehjemsbarn.

- Det førte til at jeg låste meg inne hjemme i to år. Jeg turde ikke gå ut. Jeg har gått til behandling hos psykiatere og psykologer i flere år.

- Jeg kjenner redselen og angsten kommer tilbake, sier Lisbeth, som nekter å gå inntil Morgensol. Foto: Helge Skodvin.

- Morgensol er nåtid

På Morgensol bodde også Randveig Norén Risberg. Hun var 14 år da fireårige Lisbeth kom til barnehjemmet. Inntil da hadde hun vært ensom jente blant mange tenåringsgutter. Da Lisbeth kom, følte hun at hun måtte passe på Lisbeth.

Det gikk som det ofte gikk i barnehjem: Begge jentene ble misbrukt på det groveste, både av ansatte og av eldre gutter på barnehjemmet.

- For meg er Morgensol ikke fortid, men nåtid. Jeg har en posttraumatisk stresslidelse, og gjenopplever oppholdet hver eneste dag. Jeg har brukt hele livet på å komme hit jeg er i dag, og jeg har gått til psykolog i 20-30 år, sier Randveig.

Les også: - Grenseløst absurde forskjeller.

Hukommelsestap

Randveig ble innlagt på psykiatrisk sykehus etter Morgensol.

- Jeg turde ikke nærme meg andre mennesker, og jeg fungerte ikke i det hele tatt.

Hun led av hukommelsestap, og hun husket ikke hva som hadde skjedd. Heller ingen andre fortalte behandlerne hva hun hadde opplevd på Morgensol.

- Jeg ble medisinert med tunge medikamenter, og jeg fikk ikke noen behandling for det jeg hadde opplevd. Jeg var faktisk over 50 før en psykolog begynte å nøste i det som hadde skjedd, sier hun.

Randveig Norén Risberg sliter med store plager etter at hun tilbrakte flere år på barnehjem. Foto: Tor Erik H. Mathiesen.

Men så …

I januar 1997 ble Lisbeth kontaktet av NRK Brennpunkt. De ønsket å lage et program om forholdene ved Morgensol. Det resulterte i et brennpunktprogram i mai 1997. Lisbeth var lenge i tvil om hun turde å stille opp, men bestemte seg til slutt for å ta opp kampen.

Etter Brennpunkt tok Randveig kontakt med henne, og det ble starten på en lang kamp for erstatning til barnehjemsbarn som hadde opplevd omsorgssvikt og overgrep.

I 1999 ble Lisbeth tilkjent en billighetserstatning på 80.000 kroner. Det skjedde nærmest etter en tilfeldighet, da hun i 1997 sendte brev til statsminister Kjell Magne Bondevik, der hun skrev om erstatning. Statsministerens kontor sendte brevet videre til kontoret for billighetserstatning. Det resulterte i at hun to år etter at brevet ble sendt, fikk tilkjent 80.000 kroner.

Stevnet kommunen for millioner

Lisbeth og Randveig tok advokat i mai 2000. I januar 2001 var de to kvinnene klare med sine søksmål. Sammen stevnet de kommunen for flere millioner kroner. I månedene som fulgte ble det satt frem krav om granskning av institusjonen. Et syn som ble støttet på lederplass i Bergens tidende.

To ansatte sto frem og fortalte hvordan de hadde opplevd barnehjemmet. Fortellingen deres bekreftet historiene til institusjonsbarna.

Den såkalte Morgensol-saken ble tema i valgkampen høsten 2001. I midten av august ba kvinnenes advokat retten vurdere om ikke kommunens påstand om foreldelse stred mot menneskerettighetskonvensjonen.

Men før det kom så langt så var det en lang og innbitt kamp de måtte igjennom. De opplevde at de ikke ble trodd av politikere, og det er nåværende forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen som var byråd i Bergen på den tiden.

- Politikerne tok ikke tak i saken før de ble presset av media.Og Kristelig folkeparti var ubegripelig imot oss. De som snakker om nestekjærlighet og kristne verdier, var mer opptatt av at man måtte ta hensyn til tidligere ansatte, sier Randveig.

Les også: To milliarder i erstatning.

Byrådsleder Anne-Grethe Strøm-Erichsen inviterte Bergens tidende til møte. Hun mente at de burde skjønne at disse sakene var foreldet og at skriveriene var en belastning for tidligere ansatte som ikke kunne forsvare seg.

Kommunen krevde å få dekket saksomkostninger

Bergen byrett gav i januar 2002 kommunen medhold i at spørsmålet om brudd på menneskerettighetene ikke skulle trekkes inn i erstatningssaken.

Byrådet krevde at kvinnene måtte dekke kommunens rettsutgifter. Beløpet var ikke stort, men utløste irritasjon i opposisjonen og oppstandelse i mediene. En enstemmig bystyrekomite krevde dagen etter dette ble kjent at byrådet skulle droppe pengekravet. Byrådet ga etter for kravet.

Under bystyremøtet mandag den 22. april 2002 gav byrådslederen inntrykk av å ha snudd i Morgensol-saken. Hun håpet på et forlik med de to kvinnene og hun var villig til å ta på seg det politiske og moralske ansvaret for de overgrep kvinnene var utsatt på ved barnehjemmet. Byrådslederen lovet også å begynne arbeidet med en kommunal erstatningsordning, slik at den var klar når granskningsrapporten kom.

Erstatningen er et faktum

Den 24. september 2002 var forliket et faktum. Begge kvinnene fikk 725.000 kroner i erstatning. Dette beløpet skapt presedens og er blitt stående som det høyeste beløpet som kan gis i erstatning til barn som har vært utsatt for overgrep ved barnehjem.

Full av lovord

Kai Stene i Prosjekt Oppreisning er full av lovord om de to kvinnene. Han mener at dersom ikke de hadde gått i front, hadde vi ikke vært i nærheten av de erstatningsordningene som finnes i dag.

- De to har valgt å ta mange støyter, som har spart mange andre barnehjemsbarn. Men til tross for alt de har oppnådd, har de måttet tåle mye kjeft fra sine egne, for eksempel fra folk som mente at erstatningsbeløpet var for lavt.

- Lisbeth og Randveig har gjort et enormt bra arbeid. Da vi skulle opprette støttegruppe for barnehjemsbarn i Stavanger og Rogaland, opplevde vi det som en enorm støtte å kunne ringe Randveig og Lisbeth. Det var gjennom dette arbeidet jeg fikk ideen til Prosjekt Oppreisning.

Takket være Lisbeth Strand Og Randveig Noren Risberg har Bergen blitt kjent som pionerkommunen når det gjelder erstatning til barnehjemsbarn.