På toppen av Dum-o-meteret

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com.

<pDet kan synes som om det ikke er spesielt farlig om du ikke har den ringeste anelse om hvordan den bransjen du er en del av, er skrudd sammen, skriver Tom Skjeklesæther.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvor mange av dere tror at jeg hadde hatt en lang karriere som sportsjournalist om jeg ikke hadde vært klar over at det bare er en av de elleve spillerne på et fotballlag som har lov til å ta ballen med henda?

Hm.. Noen som har nummeret til Aetat?

Som musikkjournalist, derimot, er det ikke spesielt farlig om du ikke har den ringeste anelse om hvordan den bransjen du er en del av, er skrudd sammen. De siste årene, med tiltagende intensitet de siste ukene, har kolleger (?) av meg avslørt en ikke-eksisterende innsikt i den virkeligheten de utgir seg for å rapportere om.

Bisarre konsekvenser

Aller fjernest fra virkeligheten er Dagsavisens Bernt Erik Pedersen. Allerede i fjor høst var Pedersen på banen og beklaget seg over at han som musikkjournalist mottok alt for mange CD-er, fra plateselskap, i posten. I en rørete fremstilling som blandet sammen latterlige miljøhensyn og generell musikalsk matleihet tok Pedersen til orde for å få utryddet CD-en som lydbærer.

Det har etter hvert fått den, forsiktig uttrykt, bisarre konsekvensen at Bernt Erik Pedersen fryder seg over å kunne bringe nyheter om at CD-salget synker. Sist gang han frydet seg var i Dagsavisen 17. oktober der han under overskriften «Desperat 50-åring», latterliggjorde at VG på omfattende vis markerte at VG-listen, Norges salgsbarometer, var femti. Grunnlaget for Pedersens bredside var at platesalget nå var så lavt at det etter hans syn ikke var forsvarlig å engang publisere en hit-liste.

Det får så være at musikkjournalisten Pedersen ikke skjønner at han sager av den grenen han selv sitter på. Det er vesentlig alvorligere at en kulturjournalist synes det er storveis å kunne bringe nyheter om at folk bruker mindre og mindre penger på å kjøpe kulturprodukter!

For et år siden så Pedersen det artistiske lyset. Han oppdaget den svenske sangerinnen Anna Järvinen og han forskrevet seg i sin hyllest til en artist som var..hm.. sådär.(Er du interessert i hvem Järvinen har rappet sine musikalske idéer fra, sjekk ut kanadiske Jane Siberry).

Mitt ærend her er imidlertid ikke først og fremst å ta fra Pedersen hans musikalske forelskelse, musikkjournalistikk skal være subjektiv. Det som derimot blir svært vanskelig i sammenhengen, er at Pedersen, om han skal holde seg til sin egen doktrine, må si seg fornøyd med at INGEN kjøpte plata han anbefalte, med sin egen integritet som innsats. I Norge ga vi jamt faen i Anna Järvinen og således smiler vel Pedersen fra øre til øre.

Sammenfallende interesser

For å rydde opp, vi kulturjournalister kan slukke lyset og gå hjem, om målet for våre anmeldelser ikke skulle være å bidra til at musikken, filmene og bøkene vi bryr oss om eller elsker, skulle nå frem til flest mulig. Kort og greit å selge i bøtter og lass.

Der har vi, les leppene mine, sammenfallende interesser med både plateselskap, filmselskap & forlag, musikkartister, skuespillere & forfattere.

Det er så jeg nesten ikke tror mine egne øyne når jeg leser det jeg selv skriver. Men takket være folk som Bernt Erik Pedersen (og noen til i VG, Aftenposten, puls.no, NRK og Dagbladet) må jeg altså tydeliggjøre dette essensielle faktumet. Alt kunstnere driver med, all kreativitet (journalstikken inkludert gett) er bygget på opphavsrett og at noen, på et eller annet vis, er villig til å betale for det som skapes.

Kjapp recap om plateselskapenes grunnidé og forretningsmodell.

Plateselskap skal finne talent, videreutvikle talent og markedsføre talent. Hvilke teknologiske lydbærere dette gjøres via er IKKE platebransjens fag. Platebransjen har, så vidt jeg har fått med meg etter drøye tretti års arbeid med musikk, utelukkende interesse av at denne formidlingen skjer på enklest og billigst mulig måte. Det betyr at det i prinsippet er knekkende likgyldig for platebransjen om musikken formidles via stenkaker, vanlig vinyl, 8-spors kassetter, vanlige kassetter, CD-er, nedlastbare filer eller for den saks skyld, på doruller. Det som betyr noe er at opphavsmennene og forvalterne får sin rettmessige betaling. Og at musikkens iboende kvaliteter blir best mulig ivaretatt.

Kunnskapsløshet

At illegal fildeling er en vesentlig del av årsaken til at salget av musikk synker (konvensjonelle CD-er, vinyl og kjøpte lydfiler) er det liten vits i å diskutere. Det betyr ikke at fildelingen er den eneste årsaken til at musikksalget faller. Det faktum at folk kjøper, eller laster ned gratis, musikk som de så kopierer med stadig større letthet, for så å selge til venner og kjente, har også sitt å si.

Dessuten er det ingen tvil om at musikk konkurrerer om folks oppmerksomhet med filmer på DVD, spill og internetttid.

Men det gjør ikke saken bedre at kunnskapsløse Bernt-Erik-Pedersener insisterer på at valg av teknologisk plattform er blitt et moralsk spørsmål. Eller, enda dummere, et spørsmål om hvorvidt du er in eller ut.

Avslutningsvis, Bernt Erik Pedersen og alle andre filnisser, er man hip, eller det motsatte, om man hører med blant alle de unge som om dagen gjenoppdager vinylen som musikkformidler?

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus