Vigdis Hjorth: «Tredje person entall» (CappelenDamm, 426 sider)Hulda i middelklasseklypa

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pKlemma mellom forventingar frå samfunnet og eigne ønsker kan drive sjølv den mest stødige av oss frå bar til bar i seine nattetimar.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ho vassar i menn og øl og vankar på brune barar. Av og til blir ho forelska og reiser til Balkan eller Afrika, forlet mann, barn og universitet. Eg snakkar om hovudpersonen i Vigdis Hjorths siste roman «Tredje person entall», Hulda Kråkefjær.

Hjorth skriv stadig om kvinner som stikk av frå ein kjedeleg mann og A4-livet med ungar og foreldremøte. Pardoksalt nok finn ein del kvinner seg nye menn. Dei er, som Hjorth sjølv, avhengige av, eller elskar menn. Men desse mennene er til forskjell frå ektemaken, ikkje heimesittande fedre som er nøgde med TV-kos, barnemat og ytterst sporadisk sex.

Og ein trygg mann med stasjonsvogn og stabilt juletre, er etterkvart heller ingen attraktiv mann for Hulda Kråkefjær. Dei nye mennene i Kråkefjærs liv reiser ut som krigsreporterar, eller er professorar som flyg frå konferanse til konferanse. Gjerne mest det siste, og spesielt stødige er dei heller ikkje. Hjorths kvinner veit ikkje alltid sitt eige beste, der dei sit i klemma mellom forventingar frå samfunnet og sine eigne ønsker, ein balansegang som kan drive sjølv den mest stødige av oss frå bar til bar i seine nattetimar.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ei kjerring til mor
Men eg skal starte med starten, for det er alltid ei årsak til at folk blir som folk blir. Hulda veks opp i ein øvre middelklasseheim med ei overnervøs mor, fattig på livserfaring som forbyr det meste og som ber på ein stor indre angst som ho lar gå utover dottera si. Kanskje ikkje så rart Hulda blir som Hulda blir, kan ein tenke medan ein drar i veg med ei lang psykoanalyse der ein viser til utallege forskningsrapportar som viser at ting går i arv. Lik det eller ei. Var mora di ei kjerring, kan du med andre ord fint ende opp som superbitch. Eller du blir motsett dersom du er litt bevisst.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det finst altså håp, og lenge håpa eg at Hulda skulle greie det, men det var før eg bikka over i frykt for at Hulda skulle bli som mora. Mor til Hulda framstår som eit umodent og egoistisk menneske viss liv består av fasade, fasade og atter fasade. Og eg trudde lenge det var mora som smadra Hulda, men enda opp med å tenke at Hulda klarte det fint sjølv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kopierar foreldra
For der Hulda kunne hatt suksess, gjentek ho på mange måtar foreldra sitt fasadejagande liv. Som ung student i Trondheim giftar ho seg med den kjekke sivilingeniøren Peter og får to ungar på rappen medan studia blir lagt på hylla og Hulda innrullert i familielivets rutiner. Peter er ein stødig kar.

«Han har fått en god jobb, han har en kone som er gravid, det går rette veien. Kona er pen og høflig, fra en familie i høyden med midler, som regel i godt humør, kjapp i replikken, hun er varm, hun får orgasme, hva mer kan han ønske seg?»

Og det er difor Hulda vel han:

«Hun kan ikke klage, hun velger, hun trenger ham med åpne øyne. Han følger samfunnets regler, det vet hun jo, han vil ikke finne på å bryte dem. Det er det hun vil, det er trygt».

Namnet Kråkefjær insinuierar at dette er er ein familie som strebar oppover, som gjerne vil vere litt finare enn dei er. Ei fjør frå ei kråke er ikkje edelt, men det er trass alt ei fjør sjølv om den er full av fuglelus og drit. Og Hulda kjem av adjektivet huld som tyder yndig. Og symbolbruken kokar ned til at verken Hulda eller familien Kråkefjær er anna enn symbol på korleis det går med mange av oss: til helvete. Eventuelt er det berre det at livet på ingen måte er ein veg mot evig familieidyll og lukke i stasjonsvogn og villa med vov på slep. Livet er langt meir interessant enn som så.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Middelklassens oksygenmangel
For om mor di var ei ubrukelig kjerring, og far din ein blodafattig dust kan du ende opp som Hulda Kråkefjær bak murane, eller du kan ende opp som søskena hennar. Dei er vanlege folk med stereotypt kjedelige liv i firkanta einebustadar og ein unge på kvar finger. Nokon passar rett og slett ikkje inn i boksen som heiter «ditt liv slik vi forventar oss det av deg». Og om ein summerar opp, er familien Kråkefjær ein ganske normal middelklassefamilie pressa inn i ein veltilpassa boks i det konforme middelklasse-Norge, ein trang og smal boks der mange dør av oksygenmangel.

Men der Hulda til skilnad frå mora si som blir hos faren trass sidesprang, fyllekuler og opprivande kranglar, skil Hulda seg frå den konforme Peter. Det er då det begynner å rakne. Ikkje berre for Hulda, men også for Hjorth. Boka går frå å ha ein medrivande driv, interessante personrelasjonar og forandring gjennom livsfasar, til å gå på tomgang der den eine barrunden slår den andre ihjel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka gjentek seg sjølv og blir forutsigbar. Her kunne ein med fordel ha kutta ned mange titals sider, og slutten er ikkje boka verdig. Lenge før den kjem, veit vi kva som vil skje. For ein ihuga Hjorth-lesar som storma av stad, kasta seg over boka og sprang tilbake til hotellet for å fordjupe seg, var siste del av boka ein nedtur, medan første del var ei medrivande, interessant og innsiktsfull skildring av middelklasseklypa og fasadejaget som fører til elver av prozac, og eit ellers høgt nivå av kjederøyking og vond rygg

Les også:
Bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur


Les mer om litteratur på Startsiden