Vamp: «St. Mandag» (Major Studio/Musikkoperatørene)En høststorm av en plate
<pMed sin nye vokalist Paul Hansen viser folkekjære Vamp en ny giv og har gjort et knallalbum.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vamp går inn i en ny fase med sin beste plate siden debuten «Godmorgen, Søster» (1993). Den som trodde det skulle bli mindre haugesundsdialekt i norsk pop etter Vidar Johnsens avgang får seg en overraskelse.
Det er 15 år siden blandingen av norsk og irsk folkemusikk, sjøsprøytet rock på haugesundsdialekt og noen velvalgte poetiske vers nådde begeistrede anmeldere og et intetanende publikum. Jeg husker at jeg på det tidspunktet ble helt hekta. Vamp var så forfriskende og så ekte. Likevel var det ikke trangt om plassen på de første konsertene selv om nettopp ryktet som liveband sakte akselererte bandet inn på topp ti i Norge.
Etter ti plateutgivelser, en haug med flotte hitlåter som har gjort dem til Norges mestselgende plateartist sammen med Bjørn Eidsvåg, er bandet i startposisjon igjen. For «St. Mandag» er en ny start siden de lukket den forrige boken og avsluttet samarbeidet med vokalist Vidar Johnsen.
«St. Mandag»
Det føles som om Vamp har funnet tilbake til noe av det som hekta meg så sterkt på debuten, og det nye trolltinget starter der bandets nye vokalist Paul Hansen skrives inn. Omskolert sanger fra gruppen Cortina måtte en Vamp-vokalist for tredje gang gå over fra å synge på engelsk til å synge på norsk.
Og «St. Mandag» er trolsk som et ekte norsk folkeeventyr. Balladene blør mer og har et drama som er alvorlig og ikke flørtende og kokett, og det dramatiske preger i høyeste grad de mer kraftfulle scenarioene som trekkes opp så trollmannen står og smiler og ravnene flyr lavt uten en lyd. Den folkrock-foten Øyvind Staveland sparker i gang fela med på denne plata har en intensitet og virtuositet som forteller at Vamp har skumle hensikter i tiden som kommer. En følelse som oser av norske folkeeventyr, skrevet gjennom stormene på Vestlandet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Spellemannens rastløshet som farende fant måles opp mot en nesten religiøs rotfasthet. Den dype og resignerte melankolien opp mot det ukuelige livsmotet og håpet. Det er virkelig spenn i denne nye plata til Vamp lik den vi opplevde med debuten. Og tekstene, med poetiske skildringer fra Ingvar Hovland til Kolbein Falkeid, er like forutsigbare som de kan ha tusen forklaringer. Forutsigbare på den måte at vi kjenner igjen Vamp-formelen. Uttrykket er imidlertid mer trolsk og virilt på denne plata. Desperat så det nesten sprekker, og samtidig viljesterkt som en fortøyningsbøye på kaia i Haugesund. Den litt feminine og romantiske følelsen fra Vidar Johnsen-perioden er nærmest som blåst bort. Og da snakker vi ikke om Bjørn Eidsvågs nye album «Pust» som ble sluppet samme dag som «St. Mandag».
Øyvind Stavelands sønn Odin skriver nå like mange av sangene som sin far. Deriblant de mest toneangivende for plata med de to første radiolåtene «Velkommen Inn» og «På Bredden», som åpner plata sammen, til tittelsporet «St. Mandag» som annonseres som en hyllest til hverdagen. En ny sjanse i nye omgivelser - akkurat som situasjonen Vamp selv befinner seg i. At Odin skriver tekster som er nesten like poetiske som trolske passer bandet godt. Man må ha godt vidvinkel-syn for å tolke tekstene her. De går som veien i norske folkeventyr - det vil si ikke beint frem.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Og musikalsk er menyen stor og spennende. Fra svensk Nordman-følelse i åpningslåta, til Coldplay-følelser på norsk med «På Bredden», der orgelgroove for første gang krydrer lydbildet på en Vamp-melodi gjennom Bugge Wesseltofts magiske fingre. Ellers gir det en fin følelse av Henning Kvitnes på en irsk pub der den nye vokalisten slipper til som låtskriver for første gang i Vamp-sammenheng på «Ta Meg Med».
Det er ikke et dødpunkt på denne plata. Vamp-magien er mer levende enn noen gang. At de pirker Alf Prøysen og Halvdan Sivertsen i skjortekraven på «Kanskje, Kanskje Ikkje» får bare de involverte - døde som levende - være stolte over.
Med ny vokalist og et knallalbum har Vamp laget en høststorm av en plate. En storm Siri Kalvig og Storm Weather Center ikke så komme. Kanskje ikke så mange andre heller?
Les mer musikk her
