Bjørn Eidsvåg: «Pust» (Petroleum/SonyBMG)

Opplagt balsam

<p class="hidden">Bjørn Eidsvåg er ute med nytt album. Foto: Berit Roald (Scanpix) </p>
Bjørn Eidsvåg er ute med nytt album. Foto: Berit Roald (Scanpix)

<pBjørn Eidsvågs nye album «Pust» burde hatt litt skarpere kanter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke ofte anledningen byr seg. Til å snakke til en vaskeekte rock(e)prest.

Aller først, Bjørn. Jeg har et svært anstrengt forhold til religion. Til all elendigheten religion har ført med seg og fortsetter å føre med seg. All galskapen som har blitt utført i religionenes navn.

I går kveld, mens jeg prøvde å gjøre meg opp en mening om din nye plate, den 21. eller 22. i rekken, tok jeg et avbrekk i lyttingen og så på en DVD: Dokumentarfilmen «Constantine's Sword», en film av filmskaperen Oren Jacoby, om en tidligere kollega av deg, den amerikanske katolske presten James Carroll.

Filmen følger Carroll bakover i historien, på jakt etter opprinnelsen til all forfølgelse og vold som har blitt utført i Guds navn. Carroll avdekker en forferdelig arv som bølger gjennom århundrene. Han fokuserer på den romerske keiseren Konstantin, som så et kors på himmelen, som et symbol på sverd og makt, ikke på fred, før han resolutt grep makten i Roma med vold, for over 1800 år siden. Konstantin, som omvendte seg til kristendommen, tok senere livet av både sin egen sønn og sin egen kone, men er en helgen i den katolske kirken likevel.

«Pust»«Pust»

Carroll beveger seg frem til den katolske kirkens behandling av jødene, med sylskarpt og ikke-unnvikende blikk på Vatikanets taushet og passivitet overfor nazistene og fascistenes utrenskinger under den andre verdenskrig. Carroll binder denne grusomme historien sammen med dagsaktuelle hendelser på Det Amerikanske Flyvåpnets akademi, der evangeliske kristne driver forfølgelse av elever som ikke bekjenner seg til deres tro og kirke. Bildene fra opprocka(!) vekkelsesmøter i disse såkalte giga-kirkene i USA, med tusenvis av troende i religiøs rus er særs ubehagelige å se på.

Men budskapet er det samme som serveres i norske kirker. Er du ikke med oss, så er du mot oss.

Carroll og Jacobys ærend er å vise hva som kan skje når militær makt og religiøs oppheting (fervor) finner hverandre. De stiller spørsmålet; «Kan fanatismen som truer verden i dag fyres opp av troen som alle religiøse bærer på?».

Tunge saker, Bjørn. Verdt en aldri så liten diskusjon.

Jeg holder deg mistenkt for å være opptatt av dette også. Sangen «Jerusalem» tyder på at du plages av at noe. Mye, kanskje det aller viktigste, har gått veldig galt.

Men i likhet med Carroll virker det som du kvier deg for å adressere spørsmålene til rette vedkommende? Litt høyere opp på rangstigen, for å si det sånn. Begynner ikke tida å bli moden for å spørre Gud? Rett frem? Hvorfor må vi fortsette å slå hverandre i hjel over spørsmålet «Hvem av oss tror på deg på den rette måten?».

Dette plager meg mens jeg hører på musikken din. Det kan synes urettferdig, jeg ser det. Du har, så vidt jeg vet, ikke påstått at du er noe annet enn en «song and danceman», slik Bob D. beskriver seg selv.

Det er ingen tvil om at folk får det de trenger og håper på fra deg, også på denne plata. «Pust» har den heldekkende stemmen din, tekster som er både gjennomtenkte og gjennomarbeidede og musisering på første klasse. Som de fleste anmelderne har pekt på, overlegen balsam for folk på vei inn i både høstmørke og, muligens, et aldri så lite hvileskjær i kjøpekraften.

Som du kanskje vet, så har jeg sans for country. Noterer derfor med glede at Geir Sundstøl har fått anledning til å pakke ut pedal steelgitaren på «Pust». Det er fortsatt et undervurdert instrument som det, tro meg, går an å gjøre musikalske underverk med. Bare spør Daniel Lanois.

I dokumentarfilmen til sin siste plate, «Here Is What Is», beskriver han pedalsteelgitaren som sin egen «kirke-i-en-koffert». Neste gang passer du på at steelgitaren er «front and center». Right?

For til slutt, Bjørn: Jeg savner musikalske skarpe kanter i musikken din. Grep som ikke nødvendigvis er, nettopp, balsam, som ikke lyder som fullt så opplagte bestillingsverk fra landets kulturhus, som ikke er lett å like. Sånn i bakgrunnen av alle som ikke egentlig bryr seg om musikk. Med andre ord, litt mindre taffeljazz. Litt mer country. Eller gospel. Eller rock.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus