- Grenseløst absurde forskjeller

<p class="hidden">Kai Stene i Prosjekt Oppreisning er ikke fornøyd med at erstatningsbeløpene til tidligerer barnehjemsbarn varierer så mye som de gjør. Foto: Marie von Krogh / Rogalands avis.</p>
Kai Stene i Prosjekt Oppreisning er ikke fornøyd med at erstatningsbeløpene til tidligerer barnehjemsbarn varierer så mye som de gjør. Foto: Marie von Krogh / Rogalands avis.

<pHvor mye tidligere barnehjemsbarn får i erstatning avhenger av hvor de kommer fra. Forskjellene er enorme.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om Prosjekt Oppreisning

De arbeider for at alle som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var på barnehjem, skolehjem, ungdomshjem eller i fosterhjem skal få oppreisning og derved kunne legge denne vonde delen av livet bak seg.

Senteret ble etablert 1. januar 2007 og ligger i Stavanger. Det har sitt utspring i den tidligere "Støttegruppen i Rogaland for personer som har opplevd overgrep under offentlig omsorg". De men tilbyr hjelp og veiledning til enkeltpersoner og grupper, og bidrar med kompetanse og kunnskap til offentlige organer og ulike fagmiljøer

- Det er grenseløst absurd at forskjellene er så store. Det burde ikke være slik at hjemstedskommune spiller noen rolle i forhold til om du får erstatning eller ikke, mener Kai Stene, Leder i Prosjekt Oppreisning.

Les også: Endelig!

Men det er slett ikke alle tidligere barnehjemsbarn som får erstatning i det hele tatt. Bare 60 kommuner har en eller annen form for erstatningsordning for den smerte og de lidelser tidligere barnevernsbarn har blitt påført. Disse kommunene utgjør omtrent halvparten av folketallet i Norge.

- I teorien kunne to stykker delt rom på et barnehjem og vært utsatt for det samme, men fordi de bor i to ulike kommuner, får bare den ene erstatning.

Les også: Nekter å gi erstatning.

- Frivilligheten bør revurderes

Han forklarer det med at ordningen er en moralsk og ikke en juridisk ordning. Den er dermed frivillig, og kommuner eller fylkeskommuner har ikke plikt til å gi erstatning for det barn har vært utsatt for. Kai mener kommuner bør tvinges til å betale erstatning.

- Utgangspunktet var frivillige ordninger, og det er alltid det beste. Men sånn som situasjonen har blitt i dag, når halvparten av Norges befolkning bor i kommuner med erstatningsordninger, så bør frivilligheten ses på på nytt. Likhetsprinsippet er så viktig at frivilligheten bør revurderes, mener Stene.

Store forskjeller

Rundt omkring i landet er det opprettet erstatningssekretariat som representerer de 60 kommunene som er med på en erstatningsordning. ABC Nyheter har innhentet tall fra 10 regionale og kommunale erstatningssekretariat. Som tabellen viser så er forskjellene store. Alle tall er per 16. oktober 2008.

Område

Gjennomsnittlig erstatning
i kroner

Bergen

Bærum

Drammen

Hamar

Kristiansand, Aust- og Vest Agder

Kristiansund N

Odda

Oslo

Stavanger og Rogaland

Trondheim

198.757

556.250

267.500

73.135

653.395

518.750

366.667

592.857

415.447

615.531

Statens billighetserstatning

170.000


Kommentar til tabellen:
Asker har vedtatt å følge Bærum, men foreløpig har det kun kommet inn én søknad fra Asker. Ullensaker kommune oppretter et sekretariat i disse dager.

Ni ganger mer i erstatning

I Hamar kommune har barnehjemsbarn i gjennomsnitt mottatt 73.135 kroner. I Kristiansand (samt Aust- og Vest-Agder) har barnehjemsbarna fått en erstatning på 653.395 kroner – altså ni ganger høyere enn Hamar.

- Men når det alt er vedtatt å betale ut erstatning – hvorfor er det da så store forskjeller mellom kommunene?

- En av de viktigste årsakene til forskjellene er at noen kommuner har etablert ordninger uten å ha vært i kontakt med oss i Prosjekt Oppreisning først. Istedenfor har de gjort det på egenhånd, og de har ikke satt seg godt nok inn i kompleksiteten i disse sakene. Det viser seg at når de gjør dette uten bistand, så blir det ofte lave erstatningsbeløp.

- Hvilke kommuner gjelder dette?

- Det gjelder blant annet Drammen, Hamar og Kristiansund.

Hamars ordning innebærer en maksimal erstatningssum på 300.000 kroner, mot 725.000 som er maksimum de fleste andre steder. I tillegg var søketiden på kun ett år, mot normalt to.

Bergen var pionerkommunen når det gjelder erstatning til tidligere barnehjemsbarn. Siden de var først ute, hadde de bare Statens billighetserstatning å forholde seg til, og det er en stor grunn til at gjennomsnittlig erstatning bare er like i underkant av 200.000 kroner.

Ikke erstatning for økonomisk tap

Med den kommunale oppreisningsordningen ønsker kommunene å ta et moralsk ansvar for urett som er begått tidligere, og de ønsker å gi en uforbeholden unnskyldning for overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under barnevernets omsorg.

Oppreisningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap. Oppreisningen er ment som en symbolsk og økonomisk kompensasjon for den smerte og de lidelser tidligere barnevernsbarn har blitt påført. Størrelsen på oppreisningen vil variere fra kr 200.000,- til maks kr 725.000,-.

De som bor i kommuner som ikke har hatt denne ordningen, er henvist til Statens billighetserstatning. Med Billighetserstatningsordningen ønsker staten å synliggjøre sitt ansvar for den omsorgssvikten og den uretten som er blitt begått. Erstatningsbeløpet er på maksimalt 300.000

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus