Hvor mye koster integritet?

<p class="hidden">Liverpools Jamie Carragher gir åpnheten rundt det å ikke ville spille for eget landslag et ansikt. Hva er viktigst og hvor ligger lojaliteten, spør kommentator Simon Chadwick. (Foto: Scanpix)</p>
Liverpools Jamie Carragher gir åpnheten rundt det å ikke ville spille for eget landslag et ansikt. Hva er viktigst og hvor ligger lojaliteten, spør kommentator Simon Chadwick. (Foto: Scanpix)

<pJamie Carragher valgte å takke nei til spill for England. Valget illustrerer det flere spillere for fremtiden kanskje vil føle. At lojaliteten er til klubblaget, skriver ABC Nyheters kommentator Si</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fakta om Simon Chadwick

Liverpool-forsvareren Jamie Carraghers selvbiografi «Carra», som nylig ble publisert, har fått en entusiastisk mottakelse fra mange for sin åpenhet og integritet.

I motsetning til andre lignende bøker fra Premier League-spillere (oftest skrevet av andre) viser Carraghers biografi at han er en person som tar fotballen på alvor, og som vet at han er heldig som har en jobb han elsker og som andre misunner ham.
Når boken hans har vakt oppsikt, er det fordi han hevder at hans lojalitet først og fremst handler om klubben. Ikke om landslaget. Carragher har blitt sitert på at han aldri vil spille for England igjen.

Han er ikke den eneste som føler det slik.

Britiske misser

Stephen Ireland (Manchester City og tidligere det irske landslaget), har droppet landslagsspill i en alder av 22 år. Landslagsspill betyr at jeg blir for lenge borte fra hjemmet mitt og familien min, sa han.
Retten til slike valg - til hva spillerne mener er best for dem - er udiskutabel. Men motstanden blant spillere til å spille for sine respektive landslag gir grunn til bekymring.

Man Citys Stephen Ireland har også takket nei til spill med flagget på brystet. (Foto: Scanpix)Man Citys Stephen Ireland har også takket nei til spill med flagget på brystet. (Foto: Scanpix)

At alle de britiske landslagene mislyktes i å kvalifisere seg til EM i 2008, og at ingen av dem har gjort det særlig bra i noen internasjonale turneringen siden 1996, betyr at ingen av de fem lagene har råd til å være foruten sine mest talentfulle spillere.
Særlig ikke når lag som Arsenal og Chelsea rutinemessig starter sesongen med sine «innfødte» som en minoritet i førsteelleveren.

Globaliseringen – også i fotball – synes uunngåelig. Strømmen av utenlandske spillere og trenere har ført til en forbedring av både treningsmetoder og spillestiler. Men samtidig synes britisk fotball å ha vært spesielt mottakelig for de ugunstige effektene i det globale fotballmiljøet.

Vi har store ligaer, fantastiske klubber og spennende spillere, men landslaget vårt har det gått tilbake med.
I tidligere tider satte det engelske landslaget frykt i de fleste motstandere. I dag har til og med de svakeste lagene et håp om seier.
Argumentet er at det er for mange utlendinger i brittisk fotball. Hvordan har det seg da at britiske landslag ikke kan overtale sine beste spillere til å representere sitt eget land?
Hvorfor er det slik at enkelte spillere kan bli stygt skadet lørdag, miste en landskamp onsdag, for så, på mirakuløst vis, klarer å restituere seg til klubbkampen den påfølgende lørdagen?

Penger er viktig

Man må ha litt sympati med synspunktene til Stephen Ireland. Det er langt fra Manchester til et sted som Kazakhstan: nesten 6000 kilometer for å være presis. Det er lang flytid, mye venting på flyplasser og hoteller, det er i det hele tatt en lang reise. Spiller man en landskamp mellom to klubbkamper i løpet av en uke, er det klart det blir slitsomt.
Når det gjelder Jamie Carragher, må jeg innrømme at dersom jeg ble stilt overfor en lignende utfordring ville også jeg ha gått for klubben.
For noen briter er regional identitet mye viktigere enn nasjonal identitet. Å spille for landet ditt ville ha vært et stolt øyeblikk, men å spille for byen din ville ha vært enda bedre.
Men la oss ikke glemme at også penger har en god del å si; å spille en kamp i Premier League er mye mer lukrativt enn å spille 90 minutter i Astana.
I særlig grad gjelder dette hvis du skulle bli skadet i landskampen. Det betyr i så fall tap av mye penger i forhold til klubbfotballen.
Samtidig sier dette – hvis det er riktig – mye om det britiske samfunnet og vår vilje til å sette individuell gevinst foran kollektive interesser. I så måte vil spillerne kanskje virkelig begynne å miste sin sans for nasjonal identitet og stolthet.
Og i så fall: hva vil integritet koste?

Trykk her for å lese Simon Chadwicks engelske versjon av kommentaren.


Mer om Engelsk fotball finner du på Startsiden

Personvernpolicy