Seasick Steve. Foto: Warner Music (promo)
Seasick Steve: «I Started Out With Nothin’ And I Still Got Most Of It Left» (Warner) / Boo Boo Davis: «Name Of The Game» (Black & Tan) / Gravelroad: «Shot The Devil» (Uncle Larry’s)Tre høstlige bluesperler
<pI ukas Blues Groove har Øyvind Pharo tatt for seg de nye platene til Seasick Steve, Boo Boo Davis og Gravelroad.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er noe nesten uvirkelig over suksessen til amerikanske Seasick Steve (60+) som i over førti år fristet tilværelsen som ukjent omreisende gatemusikant og livnærte seg med alle slags strøjobber når han ikke var uteligger og togboms i USA. Usikkerheten om hva som er myter og hva som er sant, i hans liv har Seasick utnyttet behendig til å bygge opp mystikken rundt seg selv som artist, men ikke på annen måte enn å være seg selv.
Det løsnet for ham etter at han slo seg ned på Notodden sammen med sin norske kone (etternavnet Wold har han tatt fra henne), og det var der han først spilte inn sin primitive uteligger- talkin'-country blues-musikk med albumet «Cheap» (2004) og senere «Doghouse Music» (2006).
Opptredenen på Jools Hollands nyttårs-show på BBC TV i 2006 gjorde ham til kultartist over natta i England, og når han nå har utgitt sitt tredje CD-album på Warner Brothers UK har han også gjort seg til midlertidig engelskmann av seg ved å slå seg ned i Norfolk sammen med sin Eva.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMange har sammenlignet hans fenomenale publikumstekke og utstråling, sjelfylte, grumsete sang og heftige gitarriff på åpne nervetråder med den avdøde Mississippi Hill Country-kjempen R.L. Burnside, som for øvrig var omtrent på samme alder som Seasick Steve da han fikk et gjennombrudd hos et forholdsvis ungt publikum som hadde fått sin rocksmak formet av punk og grunge.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Blues-DJ Dave Sheather, Gravelroad-frontmann Stefan Zillioux og Blues Grooves utsendte. Foto: Muttbucket
R.L. Burnsides musikk var repetitiv trance-blues med et kjernerepertoar av gamle såkalte field hollers med påkallelser av Gud, djevel, kvinner og whiskey ispedd anekdoter både fra afro-amerikansk folklore og sangerens eget bluesliv. Burnside greide seg godt alene som en countryblues-mann à la Lightnin' Hopkins, men da han begynte å opptre med Kenny Brown som ekstra gitarist og trommeslagere som kunne spille fort og hissig, la han grunnlaget for framveksten av de minimalistiske punkblues-komboene som det kryr av i dag. Bassløse trioer, duoer og enmannsband med sanger/gitaristen plassert bak diverse snoranordninger og overføringsledd til basstromme, hi-hat og skarptromme med mer.
Artikkelen fortsetter under annonsenBurnsides arvtaker
Sånn sett og i kraft av sin popularitet er Seasick Steve blitt R.L. Burnsides arvtaker. Han greier seg for det meste både uten band og trommis. Han komper seg selv på diverse skakke og spesiallagede etno-kitsch-gitarer, med tre eller fire strenger, eller til og med bare en enstrengs Diddley Bow bygd av Mississippi-legenden Super Chikan (selv norgesaktuell i oktober og tilgjengelig med sin forrykende plate «Sum Mo' Chikan» på Vizztone Records), og rytmen forstørrer han med sin Mississippi Drum Machine (MDM) - frembrakt av tramping på en treplate forsynt med et registreringsskilt for staten Mississippi.
Artikkelen fortsetter under annonsen
«I Started Out With Nothin’ And I Still Got Most Of It Left»
Hans suksess er lo-fi-musikkens endelige triumf, selv om lyden på hans ferske «I Started Out With Nothin And I Still Got Most Of It Left» både er blitt skarpere og dypere enn tidligere, er det et langt stykke fra å være polert. Jeg vil snarere si at det låter fett. Og de 14 sporene består av mye mer musikk enn de to tidligere platene som hadde lange partier med rene spoken word-innslag. På de luxe-utgaven av den nye CD-en er det imidlertid lagt inn seks bonusspor med plenty av Steves fortellinger om livet som hobo og omreisende musikant. De som elsker den siden av ham bør definitivt sikre seg CD-utgaven med bonussporene.
Artikkelen fortsetter under annonsenFlere av låtene har bare ham selv og akustisk slidegitar i en selvbiografisk folkblues-stil, slike som «My Youth» og «Walkin' Man» og den usigelig vakre «Fly By Night» med slike sære, eteriske harmonier som kjennetegner Skip James' form for Delta blues. I kontrast til hans lyriske, dempede countryblues står de hardtslående juke joint-boogiene hvor Dan Magnusson fra hans band The Level Devils hamrer på trommene og Steve selv høres ut som han svir av en hel låve med fuzz og slide og synger som en krysning av Dr. John og en svovelpredikant.
Her er det flere høydepunkter, togbluesnummerne «St. Louis Slim» og «Prospect Lane», sangen om den billige drankervinen «Thunderbird», og ikke minst tittelsporet «Started Out With Nothin'» som starter hele ballet og har stemmepålegg fra to gospeltrente kvinnevokalister i et gåsehudrefreng inspirert av «Rollin' And Tumblin'» - sangen som Seasick Steve avslutter hele albumet med og svært historiebevisst krediterer Hambone Willie Newbern for hans innspilling fra slutten av 1920-tallet. Her skal også nevnes at Seasick gjør ære på en annen av sine mentorer med sin versjon av Fred McDowells «Levy Camp Blues».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Det er også noen utsøkte gjestespill på albumet. Ruby Turner synger en supersexy heftig duett i «Happy Man». En annen duettmester er Nick Cave som har med seg sitt Grinderman når han synger på «Just Like A King». Skotske KT Tunstall korer, spiller rytmegitar og spiller veldig 60-talls-kul tverrfløytesolo på en frekk coverversjon av Box Tops-hiten «The Letter». Bokstavelig talt vel blåst på en spennende og sammensatt plate fra et av Nu-Bluesens ikoner.
BooBoo Davis
En som også har levd bluesen og som i godt voksen alder ser ut til å kunne leve av bluesen, er Boo Boo Davis, oppvokst i Drew, Mississippi, i hjertet av Mississippi-deltaet midtveis mellom Dockery Plantation og Parchman Farm, der Charley Patton, Tommy Johnson og andre udødelige bluesnavn både lærte og praktiserte sitt fag. Boo Boo Davis er et ledd i denne tradisjonen, men forlot deltaet og endte i husbandet i en av de mer viderekomne bluesklubbene i East St. Louis, Missouri på en tid da denne byen var i ferd med å få fram navn som Albert King, Ike Turner, Chuck Berry og Little Milton.
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Name Of The Game»
I dag kalles Boo Boo Davis en survivor fra Mississippis siste store bluesgenerasjon, og han har gitt ut flere kritikerroste plater. For tiden er han knyttet til hollandske Black & Tan Records som nylig har gitt ut «Name Of The Game», med Boo Boo som sanger og kraftfull munnspiller og med hollenderne Jan Mittendorp på gitar og Jan Gerritse på trommer og perkusjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenAlbumet er modernisert funky deltablues, med en anelse Hill Country-blues i sine bassløse arrangement med dundrende tromming. Mittendorps gitarspill bruker rikelig med wah-wah, uten at det virker som utvendig effektmakeri. Det er sjelfullt og det fremhever den mektige røsten til Davis.
Åpningssporet «Dirty Dog» går i vinner-riffene både fra «Nutbush City Limits» og Bobby Rush' bluesfunk fra «Chicken Heads». Den sensuelle og tunge «I'm Comin' Home» kan minne om Junior Kimbrough, men etter å ha kjørt gjennom alle tretten låtene, så er likhetspunktene med flere andre artister, det være seg Howlin' Wolf, Bo Diddley eller Sonny Boy Williamson, bare en bekreftelse på at dette er en artist som har absorbert hele den klassiske Delta-Chicago-bluesen og tilføyd sin personlige touch.
Artikkelen fortsetter under annonsenAlle låtene er signert Davis og/eller i samarbeid med Gerritse og Mittendorp, og trioen er samspilt som en eneste stor bankende bluespuls. I november er de ventet til Norge.
Gravelroad
Fra Seattle, Washington kommer medlemmene i den unge trioen Gravelroad, som i årevis hadde begravd seg i de kaller moderne mørkemusikk, bluesen til Junior Kimbrough, Burnside, T-Model Ford og Fred McDowell, før de rundt 2005 oppsto som et band med en visjon om å lage sitt eget inspirert av de gamle mestere. I sommer så jeg dem på Deep Blues Festival i Lake Elmo, Minnesota som et eminent backingband for T-Model Ford.
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Shot The Devil»
Trioen er Stefan Zilloux (gitar/sang), Martin Reinsel (trommer/hyl), J. Kirby Newman, (bass, gitar) og på sitt album «Shot The Devil» (Uncle Larry's Records) lever de opp til sine ambisjoner. Dette er mørkt, magisk og drivende.
Artikkelen fortsetter under annonsenBilledskapende musikk med tekster om drift og død, galskap og hevn, sex, kjærlighet og forløsning. Her er steintøffe instrumentaler av typen Cooder møter Beefheart-kalbier, som åpningssporet «Fred # 3» , formodentlig nok en hyllest til Fred McDowell.
Tittelsporet er rystende badman-ballade ikke så ulik Nick Caves versjon av «Stagger Lee». Stygt og møkkete. Dette bandet plasserer seg helt i tetskiktet av de nye punkblues-gruppene med et referanser som har mye til felles med The Black Keys, uten at de kan beskyldes for å etterligne dem. De gjør det på sin egen måte, og det er ingen dårlig attest.
Seasick Steve: «I Started Out With Nothin' And I Still Got Most Of It Left»
(Warner)
Karakter: 8/10
Boo Boo Davis: «Name Of The Game»
(Black & Tan)
Karakter: 7/10
Gravelroad: «Shot The Devil»
(Uncle Larry's)
Karakter: 8/10
