Glasvegas: «Glasvegas» (SonyBMG)Hype, baby, hype
<pHvorfor Glasvegas er hypa herfra til månen er og blir et mysterium. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Etter de til dels voldsomme følelsesutbruddene som har fulgt i kjølvannet av skotske Glasvegas selvtitulerte debutalbum festet jeg sikkerhetsbeltet og forventet at det forgjettede landet skulle åpenbare seg fort som faen.
Men den gang ei.
Musikkjournalistikk handler først og fremst om personlige vurderinger. Men av og til, når all objektiv kraft synes å forsvinne ut av vinduet, er det viktig å ha evnen til å dra i håndbrekket og spørre seg selv hvorfor man så til de grader lar seg forføre. Kvesse pennen, tørke av tavlen å begynne forfra igjen.
Glasvegas er flinke til å forføre. Ved å bygge opp en lydvegg som får Phil Spectors «Wall Of Sound» til å minne om en lettvegg uten spikerslag, bedøver bandet lytteren hinsides fornuft. Trommelyden som velter ut av høyttalerne treffer så hardt at selv jeg måtte klype meg hardt i armen opp til flere ganger i løpet av den første rundturen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen hva er det egentlig som skjuler seg bak den voldsomme lydveggen som velter mot meg? Prøver egentlig ikke bare bandet å drukne mine kritiske fibere i et hav av vellyd? Og hvor ble det av melodiene og refrengene? Etter hvert som låtene skred frem våknet den lunefulle kritikeren i meg.
«Om dette er årets album, Espen, er du Norges svar på George Clooney», visket han meg i øret samtidig som han sparket meg bak.
Hvorfor Glasvegas er hypa herfra til månen er og blir et mysterium. At enkelte kritikere hevder at bandet så langt har levert årets beste plate er en dårlig vits all den tid musikken som pumpes ut av rillene viser seg å være relativt ordinær om man demonterer lydkulissene. Noe jeg fant ut etter å ha benyttet meg av Phil Spector-trikset.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDa jeg, som Phil brukte å gjøre, spilte musikken på (det litt slitne) anlegget i bilen, oppdaget jeg ganske raskt at «Glasvegas» for det meste er et blendverk bestående av temmelig likelydende låter.
Artikkelen fortsetter under annonsenNår det er sagt; «Glasvegas» er en helt ålreit plate som nå og da viser muskler. Låter som «Flowers & Football Tops», «Geraldine», «It's My Own Cheating Heart That Makes Me Cry» og «Daddy's Gone» skildrer dessuten sosiale problemstillinger som fattigdom og sosial nød på en fin og troverdig måte. Musikalsk minner bandet om en sen utgave av Manic Street Preachers, de første Billy Bragg-platene, en snill utgave av The Jesus And Mary Chain, The Clash, The Ramones, The Shangrilas og Phil Spector.
Alt i alt er de heite skottene et hyggelig, men høyrøstet bekjentskap, som ganske raskt reduseres til bakgrunnmusikk i konkurranse med gamle kompiser som The Jesus And Mary Chain, Billy Bragg og The Ramones.
PS! Om en vilt fremmed kvinne oppsøker meg på gata og sammenligner meg med George Clooney, forbeholder jeg meg retten til å forandre denne anmeldelsen dramatisk. (Dream on, baby, dream on).
