Oasis: «Dig Out Your Soul» (Big Brother/Bonnier Amigo)Gir tenning før kamp
<pMed sitt syvende album er erkebritiske Oasis tilbake på rett spor, men innfrir likevel ikke helt frem til målstreken.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Dig Out Your Soul»
Oasis er fortsatt like engelsk som Prins Charles, og sparker i gang en ny plate som må være det riktige vorspielet på puben ved siden av hvilken som helst engelsk fotballstolthet.
Jeg skjønner hvorfor gutter i 20-årene, og enda yngre, digger Oasis på linje med store engelske fotballstoltheter. Brødrene Gallagher og kompani oser av testosteron som hjemmefansen på puben en time før kampstart. De er konger i øyeblikket, uansett hvor dårlig de egentlig er.
For målt opp mot sine forbilder i klassiske britiske rockband som The Who kommer de dårlig ut. Men de har attityden og pågangsmotet som ville kvalifisert det norske fotballandslaget til neste mesterskap med solid margin. Og Oasis drar sine patriotiske engelskmenn og anglofile fans til noe som ligner på gamle høyder med sitt nye album.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHelt siden Noel Gallagher geipet til meg i fotograva på den første Oasis-konserten i Norge (på Rockefeller i Oslo) har jeg digget bandets trøblete natur. Var det noen de kunne komme på kant med så kunne du anse det som gjort. For det meste verbalt, men en tunge var heller ikke å forakte.
Oasis taklet imidlertid ikke sin stjernestatus, noe som resulterte i en rekke merkbart forutsigbare og liksompotente rockalbum. Jeg tenkte mer enn en gang at sammen med Axl Rose var brødrene Gallagher på pallen blant verdens rockstjerner som rett og slett ikke skjønte at det var «game over».
Stor var derfor overraskelsen over hvor bra følelse de la for dagen på sitt forrige album «Don't Believe The Truth» (2005). Med den originale Oasis-attityden som snerret og pisket på bråkjekt britisk vis, som en Vinnie Jones på fotballbanen, var Oasis tilbake som noe mer enn et gufs fra 1995.
De klarer å forfølge sine nye muskler også på «Dig Out Your Soul». Selv om arbeidet heller ikke denne gang er bare imponerende gjennomført. Bare halvparten av låtene er signert Noel Gallagher. Noe av årsaken til ujevnheten ligger trolig der.
Men det åpner steinbra. «Bag It Up» er djevelsk britisk lidenskap signert rastløse gutter med sammenbitte tenner. Det er kompakt fyrighet i rytmeseksjonen, desperasjon nok i Liams hese stemme, og Noels gitarer repeterer den slemme gitarattityden som en fornøyelig tegneseriefigur av det erkebritiske rockdyret.
Den sammenbitte nerven, den klart mørkeste «gi faen»-attityden de så langt har servert, og følelsen av at Oasis har blitt voksne følger deg på mye av reisen. Kun avbrutt av balladeskvipet «I'm Outta Here», fåfengt Moby-arrangert pop på «High Horse Lady» og en litt morsom Kent-følelse i en messende poporgie på «Falling Down», mener Oasis mye alvor med denne skiva.
Det dirrer, vibrerer og groover intenst nok på erkebritisk vis til at du får det småarrogante Oasis-gliset på plass etter å ha hørt «Dig Out Your Soul» noen ganger. Attityden og den slamrende identiteten dekker til en viss grad over manglende originalitet.
Oasis er seg selv Oasis nok, men om de fyller skoa sine bedre enn på lenge så er det som sagt ikke alt som sparker fra seg her. Men på puben, rett ved stadion og bare en time unna kampstart, kan dette gi den helt riktige tenninga.
Les mer musikk her