Dungen: «4» (Kemado/Subliminal Sounds/Indie)Mer av det samme

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pGustav Ejstes og hans venner i Dungen serverer en ny porsjon psykedelisk folkrock, men det skorter litt på låtene.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«4»«4»

Våre kolleger i britiske NME er noen snodige krabater. Til hverdags er de mest opptatt av å blåse opp diverse britiske døgnflue-band fullstendig ut av proporsjoner (hallo, The Enemy?) eller å dyrke halvgamle britiske helter som guder (god kveld, Oasis). Men så hender det at de tar en og annen avstikker. På et papiromslag rundt coveret på den nye Dungen-plata, «4», siteres de på å ha uttalt «Comfortably the best band in the world». Et svensk semi-instrumentalt psykedelia-folk-band det beste bandet i verden? Det er klart man blir interessert av denslags, og bedre PR kunne vel knapt Dungen fått.

Det må imidlertid sies at påstanden nok er litt vel bombastisk. Dungen er dyktige folk, og «4» er en plate så gjennomført og helhetlig, så upåklagelig stilren og utstudert at det står lassevis av respekt av det. Men verdens beste band? Ikke helt. Men å bruke NMEs påstand mot Dungen ville være beint frem dårlig gjort, så jeg skal la den ballen ligge nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bandet Dungen er så å si synonymt med herremannen Gustav Ejstes. Han har et par kamerater til å bidra på bass, trommer og gitar (Ejstes er vel perfeksjonistisk nok til å innse at de vil gjøre en bedre jobb enn ham selv), men ellers skriver og spiller han det meste selv: Piano, vokal, orgel, tverrfløyte, strykere og perkusjon trakterer han selv, i tillegg til at han står for innspillingen og produksjonen. En nerd av rang, med andre ord, men det liker vi jo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dungen har et helt eget sound som minner om få andre band. Kameratene i The Works har samme stil og finske Kytäjä har også noen fellestrekk med bandet, men ellers er det vanskelig å komme med noen direkte referanser. Hvis Hawkwind hadde gått seg vill i Norrlands dype skoger, ville de kanskje låte som Dungen da de dukket opp. Hvis Jan Johansson hadde spilt orgel i Cream, ville det kunne minne om Dungen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ejstes og kiompani blander inspirasjon fra tung, jammende gitarpsykedelia og svensk folkpop, begge deler 70-tallsbasert, og resultatet er en soft type progrock som er akkurat passe utsvevende. Det surkler i orgler, det klimpres lett på pianoer, trommer og bass tryller frem suggererende, jazza grooves mens det hyler i forvrengte gitarer. Ejstes' produksjon er varm og har over det hele et småskranglete preg over seg. Det er nesten så man blir overrasket over å ikke høre vinylknitter eller at nåla slår mot midten av plata etter femte låt. Det er ingen tvil om at Gusse kjenner 70-talls-estetikken til fingerspissene.

I likhet med forgjengeren, «Tio Bitar», mangler imidlertid «4» et par virkelig gode enkeltlåter, eller i det hele tatt noen refrenger, for å kunne måle seg med Dungens to første album. «Det Tar Tid» og «Ingenting Är Sig Likt», «Finns Det Någon Möjlighet» er fine poplåter, men noen nye «Panda», «Festival» eller «Fest» er de ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På dette albumet, der halvparten av låtene er instrumentaler, fungerer disse sangene mer som holdepunkter og hvilepauser mellom hylene fra Reine Fiskes absurd forvrengte gitar og fløyelstonene fra Ejstes' tverrfløyte. Det var en positiv overraskelse å finne ut at Anna Järvinen (som Dungen så å si er backingband for) er med på plata, men hun blir dessverre avspist med et par backing vocals-oppdrag som man nesten må vite om på forhånd for å legge merke til.

Oppsummert blir dommen for Dungen mer eller mindre lik som ved forrige korsvei: Produksjonen er upåklagelig, helhetsfølelsen er imponerende, og dette albumet er et veldig godt stykke håndverk. Imidlertid gjør mangelen på sterke låter at plata fortoner seg mest som opptaket av en jam session, og albumet egner seg ikke så godt for aktiv lytting. Skal du imidlertid holde en ost-og vinkveld med 'cordfløyel, skjegg og krøller' som konsept så har du bakgrunnsmusikken klar her.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden