Meny

Travis: «Ode To J. Smith» (Red Telephone Box/Bonnier Amigo)

Ujevn Travis

 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke alle himmelske veier fører til himmelen.

«Ode To J. Smith»«Ode To J. Smith»

Skotsk suksessband frister indietilværelsen på sitt eget selskap og prøver å glemme de siste glatte popplatene som ga dem middelmådighetsstempelet.

Det var noe flott og tidløst over de første innspillingene med skotske Travis. Høylandet, de store slettene med de jagende gitarene, den lengtende stemmen og de inderlige rocktempererte følelsene utløste en stor fanskare i Norge. Med keltiske følelser som kunne spores til gitarband som Big Country og et klassisk pop/ballade/rock-sound de delte med sine kolleger i Teenage Fanclub, var det ikke originaliteten men substansen og de store og fine følelsene som gjorde dem til et band nærmest alle fikk et forhold til.

Med suksessen kom også den mer intetsigende popformelen sigende inn, og mens det skotske særpreget og de keltiske følelsene ble omgjort til klissete romantiske og volumiøse ballader og strigla poplåter for 24-timers repeterende radiokanaler, forsvant entusiasmen rundt bandet. Travis spilte seg aldri helt ut med dårlige plater, men nerven i det de gjorde var etter hvert syltynn. At de brøt med multinasjonale SonyBMG og startet sitt eget indieselskap Red Telephone Box var sånn sett kanskje eneste løsning for å finne tilbake til det de mistet med kommersiell popsuksess.

«Ode To J. Smith» sparker utvilsomt et mye mer vitalt Travis, og ved første lytt er det lett å tenke «Ja de har klart det - Travis er tilbake som et virilt skotsk band med store følelser under brystkassa». Fran Healys stemme har den litt desperate honningsøte vrenginga igjen, Andy Dunlop er overalt med sine lett skråstilte gitarriff med viril kraft, og de skotske følelsene gir en umiddelbar opptur. Men noen ganger når man føler suget etter søtsaker er begeistringen borte så snart man krøller sammen sjokoladepapiret. Begeistringen over Travis nye vitalitet forsvinner som en sky som raser over himmelen.

Låta «Chinese Blues» kan komme til å ramle på radio en god stund, men om den åpner plata friskt med hamrende piano, et jabbende rockkomp som i seg selv er herlig og usensurert gitarenergi, så avdukes det kjapt at den mangler originalitet og interessen daler. Arrangert som en dramatisk Oasis-rockeballade med bøtter av Coldplay-elementer savnes Travis i denne låta.

Det er flere låter utover på plata der det føles som om de skuler mer til andres suksessoppskrifter enn egne kvaliteter. Trad-ballader som «Last Words», Coldplay-surrogater som «Quite Free» og U2-flighten i «Song To Self» er ukritisk beiling. Hensikten helliger ikke alle midler.

Men rockvitaliteten er tilbake i grunnrisset hos Travis. Jeg kan godt høre albumet uten å få kløe på steder som vil gjøre turnusleger urolige. For tilhengere av rockfoten fra de store slettene på det skotske høylandet er bandet sånn sett tilbake, men at plata fester seg så lite til minnet at man knapt husker hva man har hørt etter ti runder er ikke et kvalitetstegn.

Sekvensen tidlig på plata med tittelsporet «J. Smith», «Something Anything» og mot slutten den blå attityden på balladen «Friends», er oppturene på en ellers ujevn plate. Disse bidragene gjør Travis troverdige igjen, og kunne kanskje alene ha utgjort en knall EP. Resten av innholdet på « Ode To J. Smith» fortjener imidlertid på ingen måte tilsvarende honnør.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus