Jackson Browne: «Time The Conqueror» (Inside/Bonnier Amigo)Moden Browne
<pSnart 60 år gammel er en moden Jackson Browne ute med sitt 16. album. Han leverer fremdeles varene.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Time The Conqueror»
Aller først; Jackson Brownes 1974-utgivelse, «Late For The Sky» er med i samlingen «The Toblerone Big 5-0 - 1970-1975» som inneholder de 50 beste platene fra de fem første årene av 70-tallet. Den finnes i fire utgaver og en av dem står i stua mi.
Med andre ord, Jackson Brownes lett rustne, melankolske stemme var en vesentlig del av lydsporet til den delen av livet mitt da jeg beveget meg fra å være tenåring til voksen. Det sitter fortsatt i.
Neste uke fyller evigunge Browne 60 år (9. oktober), det er sikkert en av forklaringene på at han har kalt sitt nye album «Time The Conqueror».
Browne ble født i Tyskland på tampen av 40-tallet, sønn av en amerikansk militær som tjenestegjorde der og en norskættet kvinne. (Det var derfor Jackson Browne dukket opp backstage etter en Hellbillies-konsert på Vestlandet for et par år siden!).
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJackson Browne var en bråmoden sanger og låstkriver som lot høre fra seg allerede på slutten av 60-tallet, flere år før han fikk sitt kommersielle gjennombrudd som posterboy for California-rocken på 70-tallet. Hans sanger ble tolket av såpass solskinnsfrie artister som Velvet Undergrounds Nico, før Brownes kobling til Eagles/Asylum Records-mafiaen plasserte ham som evig A-listet på amerikansk FM-radio.
Men selv om Browne fikk sine fremganger som assosiert Eagles-medlem (han er med på fotosession til Eagles-plata «Desperado»), var hans egne sanger og produksjoner alltid noen hakk mørkere, mer melankolske og mollstemte enn de fleste andres. Det er lett å tenke at tristessen som var Brownes varemerke ble selvoppfyllende da kona hans begikk selvmord i 1976. Alenefaren Jackson Browne tok med seg sin sønn på turné og kastet seg inn i arbeidet med å skaffe vennen Warren Zevon et gjennombrudd. Det var på denne tiden Browne besøkte Norge for første gang. I 1978 slapp han roadmovie-livealbumet «Running On Empty», hans største salgsmessige fremgang.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Men to år senere skjedde det noe. Punk og new wave hadde hatt liten innflytelse på det amerikanske musikkmarkedet generelt, men mange av artistene som hadde dominert det gnagne tiåret ble likevel indirekte påvirket. Flere av dem mistet sin kreative teft og laget halvhjertede forsøk på å tilpasse seg «Den nye tiden». Jackson Browne var en av dem som laget plater som hørtes ut som politiske manifest som ble klemt inn i stive musikalske kakeformer. Fra og med 1980-utgivelsen «Hold On» ble Jackson Brownes plater rett og slett litt slitsomme å høre på.
Elegansen og den overlegne musikaliteten vek plassen for moderne/umoderne produksjonsgrep og det ble lengre og lengre mellom de minneverdige sangene. Livet som well-off rockstjerne hadde sikkert nok av distraksjoner.
For tre år siden slapp Browne «Solo Acoustic Vol. 1», der han skar inn til beinet på sine beste sanger. Han dro på veien som trubadur og fikk kjempemottakelse. Tidligere i år forelå oppfølgeren «Solo Acoustic Vol. 2».
Artikkelen fortsetter under annonsenPå nye «Time The Conqueror» synes det som om Browne har lært av sine egne erfaringer, her er både arrangement, spilling og lydbilde mer in tune med enkelheten på hans første plater, «Jackson Browne» (1972) og «For Everyman» (1973). Skuldrene er senket og musikken kjemper ikke mot Brownes alltid vel utmeislede tekster om skyggeboksingen mellom kjønnene og amerikansk politikks begredelige tilstand.
Sanger som «Just Say Yeah», «Going Down To Cuba» og «Live Nude Cabaret» hadde plassert seg med presisjon på hans 70-tallsplater, og det er i Brownes tilfelle et udiskutabelt adelstegn.
