Meny

Arrogante hyperyttere

 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Seasick Steve passer ikke inn i NMEs hypemodell og får så capsen passer for sin nye plate. I ukas Full av Fuzz sparkes det tilbake.

«Don't go out among them english!»

Denne korte og konsise setningen ytres i den amerikanske spillefilmen «Witness», regissert av Peter Weir, sluppet i 1985.

Filmen handler om en liten Amish-gutt som blir vitne til et mord og den påfølgende dramatikken som rammer det fredsommelige Amish-felleskap når morderen finner ut at han er blitt observert. Underveis i filmen rådes en av de sentrale figurene i historien mot å bevege seg ut i samfunnet utenfor, altså «Don't go out among them english»...

Setningen har festet seg i bevisstheten min og har gjennomgående blitt benyttet til å understreke oppgittheten som man kan føle i forhold til engelsk rockpresses gjennomgående arrogante, ignorante og proteksjonistiske holdninger til musikk som kommer annenstedsfra.

I forrige uke ble det behov for setningen igjen, «...don't go out among them english».

Triggeren denne gangen var anmeldelsen av den norgesbosatte amerikaneren Seasick Steves nye album, den overlegent titulerte «I Started Out With Nothin' And I Still Got Most Of It Left», i den engelske ukebaserte musikkavisa New Musical Express (NME).

Den 17 linjers «henrettelsen» er ført i pennen av James McMahon og avsluttes med følgende setning: «Apart from allowing Steve somewhere to sleep tonight, this is an irredeemable honk of shit». Det er omtrent det peneste McMahon har å si om plata og Seasick Steve som person.

Feilfunderte perspektiver

Her er noen utvalgte andre godbiter fra McMahons anmeldelse: «Without dwelling on the complex socio-economic factors that can render a person homeless, really, Seasick Steve should have a bath, get a job and shut the fuck up... / ...Steve's shtick is singing about his time on the streets. Yet, 66 years old and four albums in, the former hobo ignores the abuse, the horror and the desolation that comes with not having a roof above you... / ...he makes a bad joke out of the misery faced by over 100 million people worldwide...», og aller viktigst å merke seg; «...Despite this, you can't open a music periodical without beeing engulfed with lashings of praise about Seasick Steve. And why does no-one offer anything other than unswerving praise (ie: lies) about him?».

«I Started Out With Nothin’ And I Still Got Most Of It Left»«I Started Out With Nothin’ And I Still Got Most Of It Left»

Det siste er selvfølgelig den utløsende faktoren for McMahons særdeles feilfunderte perspektiver og hans absolutte oppfatning av Seasick Steve som en umoralsk bløffmaker.

Historien om Seasick Steves, egentlig Steve Wold, usansynlige gjennombrudd i England, er historien som per alle musikkbransjedefinisjoner ikke skal kunne skje. Seasick Steve er alt for gammel til å være «nykommer». Til å motta noen som helst oppmerksomhet. Fra noen!

Topp det med at han spiller musikk, countryblues, som muligens er mer umoderne enn ballongdansen. Stort sett selvakkompagnert av en trestrengs gitar av kaliber null vrakpant og sitt eget trampende bein. At Steve også ser ut som om han er akkurat så gammel som han faktisk er, er definitivt heller ikke noe pluss i bransje som er monomant opptatt av utseende.

At Seasick Steve, som for knappe tre år siden spilte inn og ga ut sine egne plater, booket seg selv inn på alle småsteder i Norge som var uoppmerksomme nok til å slippe ham innenfor døra (jeg så ham trollbinde kids på alternativfestivalen Krokett-festivalen i Halden) og så vidt sto over et hjerteinfarkt, selger ut Royal Albert Hall i London, er å betrakte som historien om Lazarus med blueskomp.

At han har fått en attraktiv 360-kontrakt med det engelske Warner Brothers-kontoret er også et faktum som ville ha skapt usannsynlige odds, om det hadde vært et veddemålsobjekt for kun kort tid siden.

Stjernespekket gjesteoppbud

Rock og popstjerner av alle kalibre har flokket seg rundt Seasick Steve. Et par av dem, Nick Cave og K.T. Tunstall, er også å finne på Steves nye album. Jeg tror det er to grunner til det. Den første og viktigste er at Seasick Steve oppfattes som det motsatte av det McMahon påstår han er. At han på ingen måte forstiller seg og at han spiller akkurat den musikken han ønsker å spille. No more, no less.

Dernest tror jeg at mange oppegående artister synes at det er svært så befriende og regelrett moralsk oppbyggelig at suksess også kan tilfalle musikere som så til de grader faller utenfor bransjens trange maler.

Det hører med til historien at Seasick Steve er en musiker med velutviklet sans for humor (tittelen på plata hans er en liten pekepinn), en uovertruffen historiefortellerevne og en rått tilhøvlet musikalitet som gynger som ville helvete live.

Der James McMahon virkelig legger egget, er når han mener at Seasick Steves selvopplevde historier om et liv i marginene av den amerikanske drømmen ikke kan gjenfortelles uten å sette dem inn det han kaller «socio-economic factors»-perspektivet. At Seasick Steve ikke skulle besitte en absolutt rett til å lage musikk bygget på sine egne tøffe livserfaringer, uten i samme slengen å synge om de politiske samfunnsstrukturene som dette livet grunnleggende sett er påvirket av, er det reneste vrøvl.

Skulle man ta McMahons innsigelser mot Steves plate på alvor, hadde man samtidig måtte vinke farvel til en betydelig del av det siste århundrets kunst generelt, ikke bare begrenset til musikk.

Dype røtter

Jeg har nettopp sett dokumentarfilmen «Riding The Rails», vinner av 18 betydningsfulle filmpriser inkludert «The Peabody Award» og «Best Documentary/Directors Guild of America». Den handler om alle som på trettitallet, under depresjonstiden, forlot hjemmene sine og reiste rundt som blindpassasjerer på godstogene som krysset USA.

Musikken som utgjør lydsporet er røttene til musikken til Seasick Steve; Jimmie Rodgers, Woody Guthrie, Brownie McGee, Sonny Terry og Doc Watson. Det denne filmen understreker er at langt fra alle som var hobos på denne tida var folk som var utslått av systemet. For mange var det eventyrlyst som var motivasjonen. Å fortelle denne historien er heller ikke å lage «en bad joke» av alle mennesker som mangler tak over hodet i vår tid. Overhodet ikke.

Det som derimot er viktig å trekke frem er at James McMahon er anmelder i New Musical Express, en musikkavis hvis navn de siste 20 årene er blitt synonymt med en aldri avtagende strøm av hype, fortrinnsvis av talentløse britiske posører som, tro meg, aldri kommer til å kunne fortelle historier i 66-års perspektiv.

Se også: Sjøsyk respons

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus