Pene piker haiker fortsatt ikke

<p class="hidden"> Illustrasjonsbilde: Colourbox.com</p>
 Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

<pHvem er disse kvinnene som frikjenner voldtektsanklagede?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1994 ga Tove Stang Dahl ut en bok som het «Pene piker haiker ikke», en artikkelsamling om kvinnerett, strafferett og velferdsstat. Tittelen hentet ut fra en rettssak på 60-tallet der en ung pike haiket hjem fra fest og ble voldtatt av sjåføren. I dommen het det at «pene piker haiker ikke», med andre ord hadde jenta bedt om det selv. Over førti år senere sitter disse holdningene igjen.

Halvparten av dem som blir dømt for voldtekt i tingretten blir frikjent i lagmannsretten der en jury med bare vanlige folk tar stilling til skyldspørsmålet. Frikjennelsene skjer uten at ofrene får noen begrunnelse. I 2005 satte riksadvokat Tor-Aksel Busch ned et spesialutvalg for å finne årsaken til den høye frifinnelsesprosenten i voldtektssaker. Nå vil han erstatte juryordningen med en såkalt stor meddomsrett.

Dersom kvinnen ikke har oppført seg slik medlemmene av juryen har oppdratt sine døtre til, er de raske til å stemple ofrene som «lette på tråden».

Et alminnelig rettsprinsipp er at en skal dømmes av sine likemenn. Lekfolk spiller derfor en viktig rolle i vårt rettssystem. Det er ansett som en garanti for rettssikkerheten at borgerne har medbestemmelse og kan uttrykke sin rettsoppfatning ved å dømme i straffesaker. Lagrette er den norske betegnelsen på juryen som avgjør skyldspørsmålet i straffesaker som går for lagmannsretten. En lagrette består av ti lekdommere (ikke-juridiske dommere), med like mange kvinner som menn.

I en intervjuundersøkelse spesialutvalget utførte blant jurymedlemmer viste at mange - særlig kvinner - ofte hadde sterke fordommer mot ofrene. De likte ikke måten ofrene hadde oppført seg på før overgrepet fant sted. Spesielt reagerte de på ofre som frivillig har blitt med fremmede menn i beruset tilstand.

Hvem er disse kvinnene som frikjenner voldtektsmenn?

Tidligere i høst blogget Sigrun om «Klassesamfunnet i retten», med henvisning til en kommentar Dagbladets John Olav Egeland skrev om rettsaken mot Thomas Thendrup i forbindelse med NOKAS-saken. Han beskrev et klasseskille mellom den tiltalte på den ene siden og aktor og dommerne på den andre:

Premissene der er hele tida det trygge middelklasselivet, hvor det hersker foreldrekjærlighet, verbalitet og evne til å uttrykke følelser.

Pensjonert lagdommer Lars-Jonas Nygard har utført intervjuene av jurymedlemmer som har vært med på å frikjenne i voldtektssaker. Han mener undersøkelsen viser at hvordan fornærmede fremstår i retten teller mye for en jury. Gjør ikke offeret en god figur i retten, fremstår som rotete og nervøs, vil hennes troverdighet trekkes i tvil. En tiltalt fremstår som en «kjekk gutt», vil også, ifølge Nygard, bli brukt mot henne. Møt nybarbert, velfrisert og i dress, og sjansen er stor for at du blir frikjent.

Ifølge Justis- og politidepartementet er det kun mellom 6-12 prosent av alle voldtekter som blir anmeldt. Mange oppgir at de velger å ikke anmelde fordi de ikke ønsker å sitte på tiltalebenken selv. Hvorfor var hun på det stedet på det tidspunktet? Hva slags klær hadde hun på seg? Hadde hun drukket? Kjente hun den tiltalte? Hvilken seksuell forhistorie har hun?

Dersom kvinnen ikke har oppført seg slik medlemmene av juryen har oppdratt sine døtre til, er de raske til å stemple ofrene som «lette på tråden». Eller enda verre. Om de lever et annet liv, utenfor de pent møblerte hjem, der alkohol nytes i dannet selskap eller rødvinen følges av dype samtaler om meningen med kunsten og livet, så kan de skylde seg selv.

Ordentlige jenter blir ikke igjen på nachspiel. Pene piker haiker fortsatt ikke.

Personvernpolicy