Meny

Gatekrigeren

 
 

Han beskrives som en terrier som aldri gir seg. Politikere tør ikke ta ham til seg. Og kontoret hans, det er på Plata i Oslo.

Sagt om Arild

Arild var bystyrekandidat for Oslo Byaksjon i 2007, hvor Erling Fossen var leder.

- Han er litt sykelig sakelig, og veldig saksorientert. Han er en terrier, og gir seg aldri. Han er nesten som en misjonær. For saken sin del så tror jeg det er bra, og i tillegg har han jo en faglig tyngde som tidligere bruker.

- Han er enormt viktig fordi han har en helt annen måte å tilnærme seg rusproblemet på. Han flytter fokuset bort fra det puritanske til å innse at vi ikke blir kvitt problemet. Han ser menneskeverdet oppi det hele.

- Han kommer til å bli noe stort.

 

Inga Marte Thorkildsen:

Stortingsrepresentant for SV.

- Som tidligere bruker har han en unik kunnskap, og han er veldig kompetent og dyktig.

- Han er en sammensatt person, og han får oss til å tenke nytt. Jeg mener han er veldig utfordrende, og til tider provoserende.

- Jeg er imponert over ham, og han har en viktig stemme i samfunnsdebatten.

 

Fra debattforum på nettet:

- Arild Knutsen (den mannen burde vel snart fått en medalje)

- Jeg har også lyst å takke Arild for den gode hjelperen han er for mange, også meg!!!

- Jeg hater den genseren, men når jeg tar den på, blir jeg totalt usynlig for pengene. Da tar ekte folk kontakt med meg, og vi snakker om ting som betyr noe.

Arild med hettegenseren som gjør at han glir inn i mengden. Foto: privat.Arild med hettegenseren som gjør at han glir inn i mengden. Foto: privat.

Eks-narkoman Arild Knutsen forteller om hettegenseren han bruker for å gli inn i mengden. Han misliker Oslo i vanlige klær. Han utstår ikke å bli kontaktet av smilende mobiltelefonselgere, eller at han stoppes av folk som skal pushe et produkt på Karl Johan i Oslo. Men når han tar på seg den genseren, er det for å slippe unna. Han ønsker å gli inn i mengden når han beveger seg gatelangs i Oslo. Det er her han tilbringer store deler av døgnet, og han er i gatene hver eneste dag.

- Vi treffes på kontoret mitt, sa han da vi avtalte å gjøre dette intervjuet. – Jeg visste ikke at du hadde eget kontor, sa jeg. – Nei, nei, kontoret, det er på Plata.

Det ender med at vi møtes på en kafe ved siden av kontoret. Jeg er overrasket over hvor bra og solbrun han ser ut, og det er ikke mye som minner om narkomani. Han er både veltalende og sjarmerende, og jeg klarer i hvert fall ikke å se på ham at han har vært en tung rusbruker.

Les også: - Byråden bruker feil tall

Den 39-årige trebarnsfaren er en omstridt mann. De narkomane mener han gjør en viktig jobb, og mange politikere liker ikke det han står for. I hvert fall ikke offisielt. Arild Knutsen er leder i Foreningen for human narkotikapolitikk. Etter at han klarte å kutte ut narkotika for elleve år siden, har han blitt en av de viktigste stemmene i den norske narkotikadiskusjonen.

Vil tillate alt

Han har en liberal-restriktiv holdning til narkotika med en kompromissløs vilje til å kjempe for det han står for.

- Jeg mener at all narkotika må bli lovlig, for det er likevel forbudt med illegal handel. Derfor må vi gjøre det tilgjengelig, men begrenset og under kontroll. Vi må ha aldersgrense, vi må ha faste salgssteder og det skal ikke være i dagligvarebutikkene. Næringslivet skal ikke få lov til å selge det. Det offentlige må selge det, og det må selges med varedeklarasjon. Nå vet man jo ikke om man røyker cannabis med ni prosent THC eller 90 prosent før man har røyket ferdig. Det kan føre til psykose og schizofreni, og det kan være livsfarlig og uforsvarlig.

Det er slike utsagn som gjør ham til en kontroversiell stemme, og som gjør at politikere ikke helt tør å slippe ham inn i varmen.

Les også: Kokain bør selvsagt legaliseres

- Jeg møter størst motstand oppover i systemet, blant politikere. Men når kameraet og mikrofonen er slått av, så sier de: ”Jeg vet jo det, Arild, men jeg kan jo ikke si det offentlig. Jeg vil miste jobben min og bli politisk død.”

- Du skriver en del også?

- Jeg har mellom 50 og 100 debattinnlegg på trykk i året, både i riksmedier og smalere fagtidsskrifter. I tillegg holder jeg foredrag og deltar i tv-debatter.

Dette er mannen som knapt nok klarte å skrive et ord da han ble rusfri i 1997. Samfunnet visste han lite og ingenting om.

Et friminutt fra helvete

Vi har flyttet oss fra å være ved siden av Plata til å befinne oss midt på Plata. Stedet myldrer av folk, og det de har til felles, er narkotikaen. Noen sitter og prater, mens andre forbereder eller setter skudd.

- Der borte er en som har fått en svak overdose, sier Arild, og peker på en dame som blir slått og kløpet i ansiktet av det som antakelig er kjæresten.

- Heroin er smertestillende, og når du påfører smerte, virker mer av heroinen på selve smerten, forklarer Arild.

Les også: Hvordan gikk det, Storberget?

(Saken fortsetter under bildet).

En bruker klargjør et skudd på Plata. Foto: Stein Ove Korneliussen.En bruker klargjør et skudd på Plata. Foto: Stein Ove Korneliussen.

Bare en meter fra oss sitter en mann på bakken og klargjør neste dose. Mindre enn ett minutt etterpå setter han den i halsen. Alle sprøytenarkomane vet at du ikke setter sprøyten i halsen før du har sluppet opp for andre steder å sette den. Fra halsåren er veien kort vei til hjertet, noe som i seg selv er dramatisk. I tillegg må man stikke ganske dypt.

Les også: Jage tiggerne ut av landet?

Umiddelbart etter at han har satt skuddet, tar han seg til halsen, og det er åpenbart at han har store smerter. Men etter tre til fire sekunder brer det seg en ro over ansiktet til mannen. Heroinen har begynt å virke, og han er tilsynelatende borte.

Imens har vi kommet i prat med Terje, som er en barndomsvenn av Arild, og som han har hatt videre kontakt med i stoffmiljøet.

- Jeg var med og reddet livet hans, sier Terje. – Han falt ned fra taket av et t-baneskur da han var 10 år. Han falt to og en halv meter og fikk brudd på skallen.

- Dette har du ikke fortalt, sier jeg bebreidende til ham.

- Øh, nei – jeg har visst ikke det, svarer Arild.

I hvert fall ble det konstatert kraniebrudd og han ble liggende i koma i en periode. Etter at han slapp ut fra sykehuset, ble han liggende i en seng i et halvt år. Han fikk ikke lov til å lese, han kunne ikke se på tv. I det hele tatt var det ikke noe annet å gjøre enn å stirre ut i lufta.

- Det var grusomt og jeg holdt på å kjede livet av meg.

Terje, som går på metadon, mener at Arild har en viktig stemme i samfunnet.

- Han er en stemme som prøver å rope litt.

- De fleste av de som er her nede, sier Arild, og ser utover Plata i Oslo, har hatt en forferdelig barndom. Miljøet er jo mye, mye større enn det du ser her. Dette er jo bare toppen av isfjellet.

Han forteller at mange av dem han peker på er her fordi de aldri har hatt det bedre, selv om de fleste definerer livet på Plata som et helvete. De kommer fra familier hvor fedre og onkler har voldtatt dem.

- De blir annerledes, og i det etablerte samfunn er ikke annerledeshet særlig akseptert. Man blir støtt utenfor fordi man er annerledes. Man har jo ikke det samme stabile stemningsleiet som de andre, og man ler jo ikke av groviser og det som de andre ler av. Og hvis de kommer borti rusmiljøet så merker de at annerledeshet der er et pluss. Du har kanskje aldri klart å sette ord på problemene dine, og du preges av skyld, skam og masse vonde følelser, og så får du for første gang et friminutt fra det helvete du lever i. Du trenger jo medisin, fordi du har en sykdom som heter traumer. Traumer er en vanvittig mentalt smertefull tilstand. Og hvis du lærer at rusen er et friminutt fra helvete, så er det åpenbart at det er fristende å gjøre det igjen og igjen.

Knivstikket

For hans egen del startet ruskarrieren da han var 14. Han er oppvokst på Stovner i Oslo, og ble etter hvert tenåring, med helt normale interesser. Han gjorde det tenåringer gjør: hang sammen med venner, spilte fotball, kikket på jenter.

Men så skjedde det noe som skulle forandre hele livet hans. Han stakk ned en ett år eldre jente. Hele episoden beskriver han som et uhell hvor situasjonen kom ut av kontroll, og hvor kniven skled inn.

- Kniven gikk åtte centimeter inn, og hun ble hardt skadet. Jeg fikk sånt sjokk at jeg ikke skjønte hva som hadde skjedd. Jeg trodde i mange timer at jeg bare hadde ødelagt jakka hennes. Så vi vennene spøkte og lo og lekte og hadde det kjempegøy etterpå. Men etter hvert begynte jeg å få en forferdelig vond følelse inni meg. Jeg bestemte meg derfor for å gå ned på Stovner-senteret for å finne jenta og si unnskyld og skvære opp. Da jeg kom ned på senteret fikk jeg vite at politiet var ute etter meg og at jenta lå for døden. Jeg ble kritthvit, og måtte nesten bæres etter at jeg hadde gått 200 meter. Så bar det rett i fengsel. Da var han 14 år og fire dager gammel.

- Du måtte da ha visst at du hadde skadet henne?

- Nei, jeg trodde som sagt at jeg bare hadde ødelagt jakka.

Jenta overlevde, og de har i dag kontakt.

Han skjønte etter hvert at han ikke taklet situasjonen, og han begynte å stjele Vival fra skapet til moren. Senere utvidet han til de skapene han kom over. Så begynte han å sniffe.

- Jeg måtte døyve en smerte, og hadde det ikke fungert, hadde jeg ikke gjort det igjen. Jeg var kjempedisponert for å bli avhengig på grunn av den knivepisoden. Jeg kjente at dette vil jeg igjen og igjen og igjen. Jeg sniffa hver dag i flere år.

I begynnelsen var de flere som sniffet. De andre falt fra og nye kom til, mens Arild fortsatte. Etter hvert begynte venner å finne ham totalt forkommen rundt omkring. De definerte ikke det de brukte som narkotika – heller ikke som rus – for det var jo verken narkotika eller alkohol. Han sier at han fremdeles var veldig inkludert, og han hadde både venner og kjæreste. Etter knivstikkingen var det foreldre som ikke ville la barna sine vær i nærheten av ham, og han skjønte tidlig at han ble støtt ut.

- Men det tok ikke så lang tid før folk skjønte at det var et uhell. Fritidsarbeidere, naboer, venner og lærere satte i gang mye for å trekke meg inn igjen og inkludere meg. Det var en kjempeaksjon for å få meg inn igjen.

Så takket han ja til å prøve hasj, etter at en kompis hadde mast lenge på ham.

- Det reddet livet mitt. Sniffingen hadde gjort at alt hadde blitt vanskeligere. Jeg hadde det vanskeligere på skolen, fikk et vanskeligere forhold til familien min og hadde det i det hele tatt vanskelig. Etter at jeg begynte å røyke hasj, var jeg bare litt småfjern hver kveld. Livet fungerte kjempebra, og jeg fikk skryt og ros overalt.

- Men folk de fikk rede på at jeg røkte hasj så endret holdningen seg, for da var det plutselig snakk om narkotika. Jeg fikk skylden hvis det var noe som skjedde på skolen, og det var visse nabolag jeg ikke kunne gå igjennom, for fedre kom ut og trua meg med juling. Jeg var også utestengt fra kjøpesentre i lange perioder.

Les også: Ansvarsfraskrivelse fra Haugli

Målet mitt er å lage et portrett av denne mannen som så kompromissløst kjemper på de narkomanes side i narkotikadebatten. Men det er ikke lett. Jeg prøver stadig vekk å få ham til å bli mer privat. Målet med å portrettere er jo å bli litt kjent. – Jojo, der rotet jeg meg bort igjen, sier han gjerne når jeg påpeker det, før han spør: ”Hva vil du vite?” Så klarer han å holde fokus i maks tre minutter før han igjen snakker fag.

- Erling Fossen sa til meg at du nesten var litt sykelig saklig og veldig saksorientert. Han kan vel ikke ta så veldig feil?

- Hehe, nei, jeg er helt enig.

Utrolig fantastisk

Arild var veldig delaktig da gatemagasinet =Oslo startet opp i 2005. Vi bestemmer oss derfor for å gå opp til Kirkegata 12, hvor de holder hus. Der finner vi redaktør Anlov P. Mathiesen.

(Saken fortsetter under bildet).

Arild snakker med redaktør for =Oslo, Anlov P. Mathiesen. Foto: Stein Ove Korneliussen.Arild snakker med redaktør for =Oslo, Anlov P. Mathiesen. Foto: Stein Ove Korneliussen.

Han kan ikke få skrytt nok av Arild, som får hovedæren for å ha ordnet kontakt med folk på gata og med media.

- Jeg synes det er utrolig fantastisk at noen bruker tiden sin på den måten som han gjør. Det er vanskelig å ikke falle tilbake når du tilbringer så mye tid på gata som Arild gjør. Jeg har aldri sett noe lignende i mitt liv, sier redaktøren for =Oslo.

Må lære å leve et nytt liv

Arild mener at det største problemet med rusbehandlingen i dag er først og fremst at den ikke er tilgjengelig. Når man skal slutte er det vanskeligste å lære seg å leve et nytt liv.

- Når du blir narkoman, mister du jo alle vennene dine, og så får du nye i miljøet. Det er klart at samholdet blir veldig sterkt. Når du da bryter ut, vet du at vennene dine blir igjen, og det er ingenting du kan gjøre for dem. Og så sitter du der – dønn ensom. De aller fleste som klarer seg gjennom rusbehandling blir jo satt på en hybel, hvor de færreste får jobb, kurs eller utdanning. Stort sett sitter man der alene.

- Man får ikke muligheter. Jeg får ikke jobb, jeg, fordi jeg er tidligere narkoman. Det har jeg opplevd så mange ganger, og det opplever jeg ennå.

- Du kan ikke med hånden på hjertet si at du, så profilert som du er, har problemer med å skaffe deg jobb?

- Nå har jeg jo profilert meg som tidligere narkoman, og sånn sett så stiller jeg bare svakere og svakere. De aller fleste blir støtt ut av både bolig- og arbeidsmarkedet. Likevel er jeg heldig, for jeg har en relativt normal stemme og normalt utseende med tennene i behold. De færreste har jo det.

Han hevder at rusforskningen er preget av for mye ideologi og statistikktenkning, preget av innspill fra Forbundet mot rusgift og Landsforbundet mot stoffmisbruk.

- De har ikke den minste peiling. På vegne av et par var jeg i kontakt med en ruskonsulent. Jeg spurte hvorfor de to ikke får behandling. De hadde blitt tvangsinstitusjonalisert på hver sitt sted før. Hun var 19 år, hadde prøvd selvmord. Svaret jeg fikk var: «Men all forskning viser at parforhold og behandling ikke går overens.» Problemet er at det ikke finnes forskning på disse to. Man forsker på statistikk og ikke på individer. Det var reell fare for at hun skulle ta livet sitt dersom de ikke fikk behandling sammen.

Les også: Uredelig om rusmisbrukere

Begynte med heroin

Etter hvert gikk det ganske hardt for seg med både alkohol, hasj, amfetamin og piller.

På institusjon som 21-åring. Foto: privat.På institusjon som 21-åring. Foto: privat.

I 1990 endte han opp på institusjon, som tung bruker. Da var han 21, og hadde holdt på i syv år. Der var han i ni måneder før han måtte ut fordi han fant seg en kjæreste.

- Avrusningen var bare en abstinensbehandling. Det var bare ”pang” av, og jeg fikk forferdelige abstinenser og nerver. Alt det vonde kom tilbake, for jeg hadde jo ikke vært igjennom noen utvikling i løpet av disse årene. Alt hadde dreid seg om skaffe, kjøpe, bruke, skaffe, kjøpe, bruke.

- Da jeg kom ut begynte jeg med heroin. Så bodde vi på gata i noen måneder, kjæresten og jeg, og deretter på hospits noen måneder. Vi var helt i ørska. Jeg husker jeg kom til meg selv inne på Østbanen, og jeg klare ikke å huske hva som hadde skjedd de siste månedene.

- Så kom hun og jeg sammen på institusjon, som par. Da fikk vi utdanningsmuligheter, og jeg startet på videregående. I 1992 flyttet vi fra institusjonen til en overgangsleilighet. Da vi måtte ut derfra etter to år, begynte jeg å ruse meg igjen, og jeg rusa meg ganske kraftig frem til ’97.

Kunne ingenting

Redningen ble Human-Etisk forbund. Arild hadde hjulpet en kar som satte ham i kontakt med generalsekretæren i forbundet. Generalsekretæren trakk ham inn og ordnet ham jobb der.

- Jeg visste jo at jeg brant for så mye, og så begynte de å trekke meg inn i komiteer og utvalg. Jeg? Er du gærn? Jeg kunne jo ikke noe. Jeg hadde ikke vært med i verden, og visste ikke noen om samfunnet, kultur eller politikk.

- Men jeg var jo en bidragsyter. Jeg fikk skryt, og jeg hadde ting å gi. Jeg opplevde at jeg ble en person, at folk trodde på meg.

- Og når jeg kunne bli til noe, ja så kan hvem som helst. Jeg kunne ingenting, sier han, med vekt på ”ingenting”. - Jeg var som en femåring på alle områder så sent som i 1997, og jeg kunne ikke en dritt.

- Det er jo ikke noe lurt å gjøre det jeg gjør, og jeg ble jo frarådet å holde på sånn. Jeg får jo ikke akkurat noen pensjonspoeng. Jeg har 12.000 utbetalt som attføring hver måned. Jeg betaler bidrag for mine tre barn som jeg er helgepappa for. Jeg har jo ikke penger. Men likevel er livet mitt fantastisk rikt.

Fra neste nummer er han igjen tilbake i =Oslo. Han slipper nemlig til i sin faste spalte ”Ruspolitisk kvarter”. I utgaven som kommer ut 1. oktober skriver han om vektere på Grünerløkka og langs Akerselva, som han mener er feil bruk av ressurser og penger.

Før vi skilles spør jeg ham om han klarer å opprettholde trykket bare ved hjelp av idealisme og uten penger.

- Jeg må. Jeg har ikke noe valg.

Annonse
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus