Den ubehagelige kunnskap

Tre tilfeller av rasistisk kriminalitet har nok en gang sendt politikerne i sjokktilstand over at rasisme finnes i Norge og løfter om skippertak kastes ut i mediene. Men avstanden mellom politikernes store ord og faktiske innsats er som alltid.

I forrige uke ringte NRK fem politidistrikter som samlet rapporterte over 130 anmeldelser av hatkriminalitet i 2007. Den sammenraskede oversikten gjorde ingen særlig mye klokere, og det fantes ikke opplysninger om utfallet av anmeldelsene.

Antirasistisk Senter har i 20 år forgjeves presset på myndighetene for å få en systematisk registrering av rasistisk kriminalitet, og henvist til at mange land publiserer årlige rapporter med statistikk og analyse over hatkriminalitet. Norges pinlige status på feltet skyldes ene og alene mangel på politisk vilje til å ta ofrene for rasisme på alvor.

Mange spør om hvorfor det skal være et spesielt fokus på hatkriminalitet - er ikke alle ofre like mye verdt og fortjener like mye oppmerksomhet?

Risikoen for å bli utsatt for rasistisk kriminalitet kommer i tillegg til all annen risiko. Risikoen for å bli utsatt for rasistisk kriminalitet kommer i tillegg til all annen risiko. Alle i Norge kan bli utsatt for like mye kriminalitet, men noen har en risiko som andre ikke har. Kvinner har større risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep enn menn, og svarte nordmenn har en risiko som jeg som hvit norsking slipper. Hvis alle skal ha lik rett til beskyttelse og lik andel oppmerksomhet kreves det ekstra innsats mot ekstra risiko hvis målet er likhet for loven og lik rett til beskyttelse og oppmerksomhet fra politiet.

Rasistisk kriminalitet kan - som all annen kriminalitet - være vanskelig gå bevise. Noen ganger sier utøveren det rett ut, men andre ganger kan det være andre bevis som må på bordet før man kan fastslå at en handling har vært rasistisk motivert. At utøver og offer er av ulik etnisk opprinnelse er ikke noe bevis på at hendelsen kan karakteriseres som rasistisk. Det er imidlertid et objektivt faktum som skal medføre at politiets videre etterforskning skal ha rasisme med som en mulig faktor.

Rasisme kan ha vært en medvirkende faktor uten nødvendigvis å være det hele og fulle motiv, men man må ikke ha en uforbeholden tilståelse fra utøver for å kunne karakterisere et lovbrudd. Rasistisk motiv er straffeskjerpende og den siktede skal være bra dum eller svært ærlig for å innrømme et rasistisk motiv.

Alle er enige om at man er mot rasisme og mot vold, men hvorfor denne påtagelige ubalanse i forhold til kriminalstatistikken i forhold til personer med minoritetsbakgrunn. Oslo Politikammer publiserer for eksempel årlig statistikk over voldtektsanmeldelser der vi får vite nøyaktig utøvernes etnisitet, men det finnes ikke ett tall over rasistisk kriminalitet. Dette gir signaler til befolkningen generelt og til minoritetsmiljøene spesielt om i hvilken grad alle anses som likeverdige medlemmer av samfunnet.

Ingen problemer blir borte selv om vi teller det, men jo bedre vi registrerer, jo mer kunnskap og det gir større mulighet til å gjøre noe konstruktivt for å bekjempe det. Rasistisk kriminalitet er ubehagelig, og kanskje er det frykten for å se problemets størrelse som gjør at myndighetene i "verdens mest inkluderende land" ikke vil gjøre jobben sin?