Ha en mening, for faen!
<pEr platesamlere noen pretensiøse drittsekker, spør Pål Angelskår i denne utgaven av Oppdraget.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.
Redaktøren har gitt meg opp. I dag kom han en halv time for sent til møtet vårt, og da maten var spist og pilsen drukket, spurte han om vi kunne dele regningen. Han så trist ut da han sa det. «Angelskår, du må begynne å levere», sa han, mens han dro et av de mange kortene sine. «Det er musikken som betyr noe, vet du. Husk, det var en tid da musikken betydde alt».
Jeg savner ikke den tiden. Tiden da musikk betydde alt. Den tiden hele identiteten min stod og falt på om jeg hadde et forhold til den og den plata, eller det og det miljøet. Jeg var 17 år, og ble utledd av mine likesinnede fordi jeg likte «Moonlight Shadow» like godt som «Kashmir». Jeg likte Zeppelin også, men faen heller, Mike Oldfield kan en og annen ting som Jimmy Page kunne hatt bruk for!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg savner ikke å være 17 år. Å gå rundt og lure på om alt det jeg visste jeg likte, var noe som gikk hjem hos de andre. Jeg liker ikke å gå og lure på hva andre synes. Det gjør meg usikker og irritert, og jeg har brukt alt for mye tid på det.
Verden er rar. Man bruker år på å lure seg til å tro at man ikke vet best selv.
Det gjør man! I hvert fall jeg!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMusikkpolitiet lever imidlertid i beste velgående. Og da snakker jeg ikke om journalistene, eller andre som får betalt for å mene. Jeg snakker om forsiktige innadvendte gutter og jenter, som likevel føles bråkete, fordi de mener så sterkt og aggressivt, hver gang de mener noe. Nerder, som tilbringer for store deler av livet på platemesser, i antikvariater og bruktsjapper.
Jålebukker, med en enorm kunnskap om musikk, en kunnskap som riktig nok er uten relevans for andre enn dem selv og deres likesinnede, men som like fullt hadde vært imponerende, hadde det ikke vært for at de ikke eier lidenskap.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg har akkurat truffet en sånn jålebukk og flere av kameratene hans. På pub etter platefråtsing. Når status skal gjøres opp og kjøpene kanoniseres. Fyren kunne snakke en hel kveld om musikk jeg ikke har noe forhold til. Faen heller, jeg eier mer en tre tusen plater og har hørt på musikk flere timer hver dag i over 15 år. Det burde ikke være et problem å finne en felles referanse. Slike ting går på stoltheten løs, må vite.
Poison Idea har laget en plate som heter «Record Collectors Are Pretentious Assholes!». Det er helt sant, og veldig morsomt, i og med at de har trykket den i tre ulike eksemplarer. Dersom du har alle tre utgavene er du en helt tullete samler, men du er også pukka nødt til å ha litt selvironi. Jeg fortalte fyren om opplegget, men han flirte ikke en gang, så seg bare litt trist til siden, etter medspillerne.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Og det er denne usikkerheten som henger ved jålebukkene jeg ikke fikser. Denne absolutte kalkulerte likegyldigheten de går og bærer på. Evnen til aldri å utsette seg for fallhøyde. Om du er så interessert i noe, at 50 prosent av det du vet noe om dreier seg om musikk, så legg litt stolthet i det for pokker. Overrask meg!
Det verste med snobbene er at de aldri lar seg begeistre.
«Record Collectors Are Pretentious Assholes!»
- Joa, det er helt greit liksom, på ingen måte vesentlig, men absolutt greit, sier de. Jeg tenker: «Hva er det du snakker om? Du er ikke oppe til eksamen. Og vesentlig? For hvem? Ettertida? Mora di?»
En ting er ikke å like et produkt, det har jeg respekt for. En viktig del av dannelsen består i alle tingene man ikke liker. Å ikke la seg begeistre, derimot, er bare et tegn på feighet.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg kjenner en fyr som har ligget med mer enn tusen damer. Jeg har ingen grunn til å tvile på antallet. Mange av dem supre jenter.
Fyren hater damer. Gjør ikke annet enn å klage på dem. Han har selvfølgelig aldri hatt et langt eller trygt forhold. Ikke det at det er alle forunt å funke i tosomhet, men denne fyren ønsker ikke å bli lykkelig med noen. Han legger all sin stolthet i å være så kald og distansert at det egentlig er umulig å ta ham på alvor. Alt han gjør er å klage på damene han har ligget med. Og han ligger med damer hele tiden.
Artikkelen fortsetter under annonsenSnakk om å gjøre det vanskelig for seg selv!
Vel, sånn er det med disse jålebukkene også. Først bruker de tusen spenn på en obskur japansk pressing av et marginalt indieband fra Minneapolis, så er de sure resten av dagen fordi de ikke har noe fett å høre på når de kommer hjem. De er ikke nysgjerrige på plata de har kjøpt, de har allerede en lytterkopi hjemme. Og bandet er ikke viktig, ikke særlig bra heller, men veldig tydelige eksponenter for this & that.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg husker jeg leste Foucault på universitet (ja da, jeg er også opptatt av dannelse), diskursens orden, om hvordan akademikernes begrepsapparat kan fungere som utestengelsesmekanismer for andre stemmer i den offentlige debatten. Kjente du ikke diskursen, kunne du heller ikke delta.
Jeg har aldri følt meg mer hjelpeløst utestengt enn når jeg diskuter musikk med folk som egentlig ikke liker musikk, men som utelukkende nyter å skape en sfære av eksklusivitet rundt seg selv. Det er klart det er kult å skjønne noe før de andre, men å skjønne noe helt alene, uten evne eller vilje til å sette andre inn i det man skjønt? Det høres bare ensomt ut.
Men noe! Utsett dere for motstand! Hvis dere ikke elsker det, så hat det for pokker! Moderasjon i smaksaker er ingenting verdt, og det er helt uinteressant hva du vet så lenge du ikke vet å gjøre det interessant.
Alle som virkelig hater noe, er velkommen hjem til meg. For det er deilig å ha noen å hate. Og aller best i fellesskap.
