Jenny Lewis: «Acid Tongue» (Rough Trade/Indie)Indie-drømmedama
<pJenny Lewis serverer god akustisk pop og skranglete country på sin andre soloplate.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Acid Tongue»
Ah, Jenny Lewis. Hvis fotoplakater var en stor greie i indiepop, og de fleste 13-15-åringer hørte på sjangeren, ville gutterom verden over hatt plakater av Jenny Lewis på veggene (side om side med Karen O- og Isobel Campbell-plakatene sine).
Nå er riktignok ikke det tilfellet, men frøken Lewis er like fullt litt av ei drømmedame: En dyktig sangerinne, en god låtskriver med referansene i orden, og behagelig å hvile øynene på. Jenny har vært stor i indiepopverden en god stund nå, hovedsakelig for sine meritter med Rilo Kiley, der hun blant annet har jobbet med helter som Blake Sennett (The Elected), Mike Mogis (Saddle Creek Records-gründer) og Conor Oberst (Bright Eyes).
Men selv om Rilo Kiley på mange måter fremstår som Jennys band, har hun også begynt å gi ut plater under sitt eget navn og det andre og ferske albumet bærer navnet «Acid Tongue».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI likhet med Lewis' første soloplate byr «Acid Tongue» på langt mer country og folk enn det man forbinder med Rilo Kiley. Dette albumet er dog en del mer variert sjangermessig enn det «Rabbit Fur Coat» var. I det ene ytterpunktet av denne plata, «Jack Killed Mom», lukter det formelig hester, halm og heimert, mens i åpningssporet «Black Sand» sendes tankene til både Kate Bush og 70-talls folkpop.
Stort sett er det imidlertid akustisk pop som er mest beskrivende for musikken her, selv om noen av låtene også beveger seg mot soul og gospel. Lewis' stemme er veldig klassisk pen, og det gir flere av sangene et tidløst preg. «Pretty Bird», «Godspeed» og «Trying My Best To Love You» er høydepunkter blant de rolige låtene. De øvrige rolige bidragene er fine, men viser i større grad frem Lewis som en god vokalist enn som en dyktig låtskriver. De blir rett og slett litt kjedelige.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Da er det godt Lewis byr på avveksling i form av livligere låter, som den nesten ni minutter lange ørken-country-gospel-rockeren «The Next Messiah». Countryskrangleren «Jack Killed Mom» stikker seg også ut, og kunne glidd godt inn på Loretta Lynns Jack White-regisserte comeback-album «Van Lear Rose».
Jenny Lewis gjør naturligvis ikke alt selv på denne plata. I tillegg til Rilo Kileys trommis Jason Boesel og diverse andre mindre kjente musikere har hun fått med seg Johnathan Rice, She&Him: Zooey Deschanel og M. Ward og - jøje meg - Elvis Costello. Jepp, selveste brille-Elvis dukker opp i den trivelige Tom Petty-aktige gladlåta «Carpetbaggers» og løfter den flere hakk.
Jeg har ennå ikke bestemt meg helt for om Jenny klarer å overbevise meg om at solovirksomheten er nødvendig ved siden av Rilo Kileys veldig gode pop. Solomaterialet hennes ligger utvilsomt nærmere folk, country og soul enn det Rilo Kileys materiale gjør, men når det er sagt er materialet sjelden særlig oppsiktsvekkende eller nyskapende. Likevel er soloplatene sjarmerende nok til at jeg ikke ville hatt noe imot én til. Etter en ny Rilo Kiley-plate, riktignok.
