Woven Hand: «Ten Stones» (Sounds Familyre/Tuba)Vevd energibombe
<pWoven Hand serverer en kraftsalve på sitt nye album.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Ten Stones»
«Ten Stones» er Woven Hands syvende(!) album siden den selvtitulerte debuten dukket opp i 2002 (men «bare» det femte ordinære). Bandet som på det tidspunktet var 16 Horsepower-sjef David Eugene Edwards' side/soloprosjekt, er i dag et komplett band med fast besetning bestående av den franskfødte bassisten, Pascal Humbert (også han med opprinnelse fra 16HP), belgiske Peter van Laerhoven på gitar og trommis Ordy Garrison.
På «Ten Stones» har Edwards og kompani skrudd tempoet opp noen hakk siden sist vi hørte fra dem på albumene «Mosaic» og «Puur», som begge kom i 2006. Tidvis tangerer denne nye platen det nivået som gjorde Denver-bandet 16 Horsepower til et av de aller friskeste innslagene på den amerikanske alternativscenen på siste halvdel av 90-tallet.
David Eugene Edwards synger like inderlig og intenst som han alltid har gjort, men har for en gangs skyld valgt å legge til side stemmeforvrengingseffekten som har preget de fleste platene han har vært med på siden oppstarten og således nærmest blitt et varemerke for ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet første som slår meg ved gjennomgang av «Ten Stones» er at dette er en mye tøffere og røffere utgivelse enn noen av de tidligere Woven Hand-platene. Ikke at forgjengerne er dårlige, men med tanke på hvor mange utgivelser det tross alt er snakk om på relativt kort tid, så har ikke Edwards og hans kompanjonger evnet å utvikle lydbildet sitt nevnederdig. Det vil si, ikke før nå!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHer får vi servert en langt råere utgave av bandet enn hva Edwards har vendt oss til. Sett deg for eksempel ned med brutale «White Knuckle Grip» eller «Kicking Bird» på hodetelefonene, og du blir regelrett fanget av energien som omslynger både deg og omgivelsene rundt deg.
Mer typisk Woven Hand er deres versjon av bossanovahymnen «Quiet Nights Of Quiet Stars», eller «Corcovado» som den er døpt i Antonio Carlos Jobims originaltittel. Her svartmales stemningen på mystisk skummelt vis slik bare Edwards er i stand til å gjøre det. Fascinerende og skremmende på en og samme tid, akkurat som i tilfellet Bill Withers «Ain't No Sunshine» som Woven Hand gjorde en ypperlig coverversjon av på debutplaten «Woven Hand» i 2002.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg dette er bare noen få eksempler på at bandet beveger seg i riktig retning. Noe som dessuten er en stor fordel med tanke på følelsen av stagnasjon har lusket noe uønsket i bakgrunnen på de par-tre siste albumene signert Woven Hand.
Låtene er altså for det meste av det friske og spenstige slaget. Komposisjonene vitner jevnt over om svært godt grunnarbeid, noe som også kan overføres til Edwards' egen produksjon som her er gjort i samarbeid med Daniel Smith (Danielson).
Legg til at vår egen Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh er hyret inn som gjestegitarist, og det kan nesten ikke gå galt. Hvilket det selvfølgelig heller ikke gjør i dette celebre selskapet.
Med «Ten Stones» er Woven Hand definitivt tilbake på rett kjøl. Albumet oser av spillekåthet og de 12 melodiene som utgjør innholdet på platen er uten unntak av et slag som setter seg og som skriker etter å bli satt på repeat med en gang albumet er ferdigspilt.
Om dette ikke er det kvalitativt beste, snakker vi likevel her om det mest spennende albumet fra Woven Hand til nå.
