Åpenhet i media

Mandag avholder Norsk Redaktørforening, Transparency International Norge og Aftenposten et seminar om åpenhet i mediene på Litteraturhuset i Oslo. Transparency International skriver at formålet med seminaret er å bidra til å klargjøre hva åpenhet og ansvarlighet i mediene betyr, og hvordan dette kan gjennomføres og praktiseres. Med makt følger ansvar, og leserne har krav på å vite hvordan en redaksjon tenker om åpenhet og ansvarlighet.

I pressens Vær Varsom-plakat heter det at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». På denne måten oppfordrer den direkte til at mediene er kritiske overfor hverandre. Men det er ikke ofte man leser om kritikkverdige forhold i mediene, «hemmelige» nettverk, arbeidsforhold eller størrelsen på sjefenes lønn. Det oppfattes som ukollegialt å grave i kollegaers gjøren og laden, og dessuten - som journalist skal man jo jobbe også i fremtiden. Hvem vil vel da bli stemplet som uønsket av en potensiell fremtidig arbeidsgiver.

Det er et paradoks at «samfunnets vaktbikkje» er såpass skjermet fra kritikk og innsyn. Pressen selv krever åpenhet og innsyn absolutt over alt, og lever av å avdekke «hemmelige» nettverk til samfunnsaktører, eksponere politikere og næringslivslederes eventuelle kritikkverdige forhold i deres privatliv. Men hvor mye vet du som leser om journalistenes bakgrunn eller sjefredaktørens nettverk? Dersom makten til å felle statsråder og knuffe næringslivsledere over kanten med en fallskjerm er samlet på noen få par hender, bør vi ikke da vite hvem disse er og forholdet mellom dem?

Hvor mye vet du som leser om journalistenes bakgrunn eller sjefredaktørens nettverk? Problemet er ikke at journalister og kommentatorer har et nettverk eller er venner med hverandre. Problemet er at leseren ikke kjenner til journalistens bakgrunn og forutsetning for å skrive om saker, eller begrunnelse for å vinkle temaer slik de gjør. Mange dyktige samfunnsjournalister og kommentatorer har bakgrunn fra et politisk parti. Dette gjør dem ikke mindre dyktige. Men åpenhet rundt dette kan gi en pekepinn om hvilket filter man skal sette på når man leser deres artikler. Politisk kommentator i Dagsavisen, Arne Strand, var jobbet for Gro Harlem Brundtland som statssekretær ved statsministerens kontor. Så er han også desto mer interessant å lese når han skriver om nettopp Arbeiderpartiet. Men det kan også være greit å ha i bakhodet når han gir sine vurderinger av Fremskrittspartiet.

Med ny teknologi åpner det seg nye muligheter for kommunikasjon med leserne. På artikkelnivå kan man gjøre det mulig å spore endringer (oppdateringer, korrigeringer), gi umiddelbare kommentarer, legge ut metodikk i faktabokser og lenke direkte til tilgjengelig kilder. Slik kan gis mulighet til å ettersjekke bakgrunnen for saken og gjøre opp sin egen mening. Mer åpenhet kan også bidra til å heve kvaliteten på kommentarene fra leserne, fjerne mistanker om skjeve vinklinger eller partiskhet.

I Sverige blogger sjefredaktør Elisabeth Bäcks om livet i redaksjonen til Vestmanlands Läns Tidning. Blant annet skrev hun om deres vurderinger i forhold til dekningen av den såkalte Arboga-saken, der en tysk kvinne sto tiltalt for å ha drept stebarna til sin tidligere elsker. Arboga var i Vestmanlands Läns Tidnings dekningsområde og de publiserte verken bilder av barna eller navn på den tiltalte. Det kunne vært interessant å lese begrunnelsen til de norske avisene for å trykke bilde av de to barna, samt navnet på den drapstiltalte kvinnen. Med sin blogg bidrar Bäck til åpenhet rundt nyhetsvurderingene, samt at når man må begrunne sine valg ovenfor leserne vil det kunne påvirke avgjørelsene.ABC Nyheter jobber med å få opp redaksjonelle blogger, både for å ha denne dialogen med leserne, men også for å bruke det som et verktøy for rask formidling av saker, skråblikk på verden og idèmyldring sammen med leserne.

Rogalands Avis har begynt å publisere sine daglige avisevalueringer på nett, som er åpne for kommentarer fra publikum, men det ser ut til at formatet på dette ikke utløser innspill og kommentarer. Men det er jo en begynnelse.

Bergens Tidende har landets eneste leserombud , som har som oppgave å bedre kontakten mellom BTs lesere og redaksjonen. Terje Angelshaug bruker også rollen til å reise debatt om hva som er god journalistikk , og kommenterer saker som leserne har reagert på . Dagbladet har en egen etikkredaktør og har sine husregler tilgjengelige for leserne på nett.

Den amerikanske avisen The Spokesman-Review har gjennom et prosjekt de har kalt «the transparent newsroom» gått enda lenger. De webcaster redaksjonsmøtene direkte, publiserer referatet , inviterer lesere og interessegrupper til møter, har en ekstern, uavhengig gruppe som vurderer dekningen av saker som går over tid. Leserne oppfordres også til å gi tips og foreslå vinklinger til saker som er under arbeid. I deres blogg for «Spør redaktørene» svarer avisens redaktører på spørsmål fra publikum eller lufter problemstillinger for å få innspill. Resultatet er økt troverdighet blant publikum, økt tilfang av saker og økt opplag av papiravisen. Det er altså mulig, dersom man tar leserne på alvor.

Hva mener du at mediene kan gjøre for å bidra til økt åpenhet? Logg på eller registrer deg her for å kommentere nedenfor.

(Ved å trykke på navnet mitt i byline kommer du på min profilside, hvor jeg har lagt ut informasjon om min erfaring og bakgrunn. Dette gjelder for alle registrerte brukere hos ABC Nyheter).