The Streets: «Everything Is Borrowed» (679/Warner)

Hva skjer'a ?

<p class="hidden"> </p>
 

<pThe Streets' Mike Skinner tar et tydelig steg bort fra sin tøysete chav-rap for å gi oss litt livsvisdom.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Streets fikk en del oppmerksomhet for debutalbumet «Original Pirate Material» i 2002, og fikk for alvor gjennombrudd med det flotte konseptalbumet «A Grand Don't Come For Free» i 2004. Hiter som «Let's Push Things Forward», «The Irony Of It All» og ikke minst «Fit But You Know It» bød på sjarmerende, småskeive historier fra Englands mellomstore byer, servert med god Birmingham-aksent og grimey beats.

The Streets hadde en folkelighet, selvironi og en ærlighet man sjelden forbinder med rappere («'round here we say 'birds', not 'bitches'»), og fikk derfor en plass i manges hjerter. 2006s «The Hardest Way To Make An Easy Living» var en mer forglemmelig affære, og nå er Mike Skinner her med sitt fjerde album, «Everything Is Borrowed».

I mine ører er det tydelig at Skinner denne gangen har prøvd å lage en (grøss) moden plate. Han har rett og slett tatt en Kanye West og gått rett i pretensjonsfella og ligger formelig og plasker i sin egen selvhøytidelighet. Dette hadde jeg jaggu ikke trodd om The Streets. Jeg mener, «Has It Come To This» og «Dry Your Eyes» fra de to første albumene var svelgbare seriøse innslag mellom all den gøyale, dansevennlige hip hopen.

Når Skinner i «Alleged Legends» tar opp temaer som religion, krig og fred og rett og galt, komplett med et platt soulrefreng, blir det beint fram flaut. Og denslags er regelen snarere enn unntaket på «Everything Is Borrowed». Tittellåta byr for eksempel på et vokalbrekk der et par jenter synger «Memories are times we borrow for spending tomorrow», uten snev av ironi, og «What Are The Chances Of That Like» er en motivasjonslåt for de som går med selvmordstanker.

Hva skjer?

Hvor ble humoren, glimtet i øyet, selvironien, de hverdagslige historiene om tv-reparasjoner, pubrunder og sydenturer? Borte vekk?

Vel, nesten.

For Skinner prøver å ta seg inn med den potensielle pub-hiten «Heaven For The Weather» som er platas klart mest gøyale låt. «On The Flip Of A Coin» er en annen kul låt, en «Boy Named Sue»-aktig fortelling som kunne glidd inn på et av de to første albumene. «The Sherry End» er tematisk heller ikke så verst (en hyllest til kompiser og drittpreik på puben), men tryner i et flaut soulrefreng.

Kanskje er jeg litt streng. Mike Skinner og vennene hans er utvilsomt flinke folk og beatene er gode, Skinners rapping flyter som vanlig svært godt, og flere av gjestevokalinnslagene, som refrenget på «I Love You More (Than You Like Me)», funker bra. Det er lite å utsette på håndverket på «Everything Is Borrowed».

Når det er sagt; Mike Skinners plutselige hang til å lefle med livsvisdom og å lage viktige låter kler ham dårlig. Selvhøytidelighet har lenge vært et av hip hopens største problemer, og når en av artistene som tidligere var fullstendig fri for den slags legger om så fullstendig, blir jeg virkelig skuffa.

Styr unna denne plata.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus