Lyttelua 57 (Oh...)

<p class="hidden"> </p>
 

<pLyttelua har kastet seg over Lambchop, Rodney Crowell, Gun Club, The Week That Was og Blitzen Trapper. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lyttelua er på ferie i Sverige der han daglig nyter sine liter med den svært undervurderte drikken Pommac, som for ordens skyld uttales Påmmak. Da ABC Nyheter snakket med den lille luetassen forrige uke lovet han å være tilbake på kontoret i løpet av noen timer. Vi håper og tror at han snart returnerer med en Pommac-ånde som vil rydde redaksjonen før noen rekker å si Troika.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter:

Lambchop: «Oh (Ohio)»

Ingen kan beskylde Kurt Wagner i Lambchop for å være en boogierocker fra helvete. Kurts spesialitet er nemlig å liste seg rundt og erobre musikkhjerter i det skjulte. Noe han makter gang på gang. Musikalsk beveger Wagner seg i et herlig villnis av soul, folk, country og jazz.

Lambchops forrige utgivelse, «Damage», var en grublende maktdemonstrasjon der Wagner hang i repet etter lillefingeren. Desperasjon og fortvilelse gikk hånd i hånd albumet i gjennom.

På «Oh (Ohio)» har Wagner vridd såpass på lysdimmeren at tonene som flyter mot oss er både lysere og lystigere enn på mollstemte «Damage». Det skumleste denne gangen er faktisk coveret som sender tankene til Munchs «Aften på Karl Johan» ført i penselen av Reidar Aulie.

«Ohio», «Slipped Dissolved And Loosed» (litt Cat Stevens, faktisk), «National Talk Like A Pirate Day» (en herlig uptempo poplåt), «Of Raymond» (blåserekka som kommer inn midtveis er himmelsk) og «I Belive You», er låter som treffer uavhengig av hvor du befinner deg på det musikalske kartet.

Det er bare å glede seg!

Slippes 6. oktober

Blitzen Trapper: «Furr»

Himmelen er en oppskrytt plass. I hvertfall når det lages plater som «Furr» på vår egen moder jord. Når skal folk få med seg at det er her det skjer, hver dag, året rundt?

På mandag har du kun en ting å gjøre: stille deg i kø foran platebutikken. Møt opp senest klokken 0800. For platesjappene kommer neppe til å ta inn mer enn maks to eksemlarer av Blitzen Trappers nye plate «Furr».

Kommer du for sent kan det fort bli helvete på jord.

Den forrige Blitzen Trapper-plata var fin. «Furr» derimot er jævlig fin. Faktisk er den så fin at jeg vurdere å stille meg i køen selv også. Ser du en litt sliten fyr som nå og ligner litt på Peter Gabriel, vel da vet du hvem det er. Spanderer du pølse, cola og Troika skal jeg vurdere å la deg gå foran meg i køen.

Blitzen Trapper?

Tenk deg at følgende band/artister møtes for å gjøre opp spillegjeld: The Kinks, Neil Young, The Beatles, The Byrds, T. Rex, Grateful Dead anno 1970, The Band, Teenage Fanclub og Nick Drake.

Men drit i referansen. Blitzen Trapper står godt på egne ben, selv om de som de fleste andre må klatret opp på skuldrene til et par-tre musikalske giganter for å bli synlige.

Rodney Crowell: «Sex And Gasoline»

Og når du først er i platebutikken (eller på nettet) må du love meg å plukke med deg gamle, gode Rodney Crowells nye plate, «Sex And Gasoline». Som garantert blir å finne på min topp 10 liste når regnskapet skal gjøres opp mot slutten av året.

For en mann, for noen låter, for noen tekster, for en produksjon og for et cover! De siste dagene har jeg hørt «Sex And Gasoline» så mange ganger at selv Eldkvarn-platene mine har slitt med å få spilletid. «Sex And Gasoline» har lurt seg inn når andre plater har gått helt i stå. Noe som skjer rett som det er for en stakkars musikkanmelder.

Rodney og hans eminente produsent Joe Henry har bergtatt meg. De har slått meg i bakken og fått hverdagene til å skinne. Henrys minimalistiske og nyanserte (jo da, det er mulig) produksjon, er et alle tiders eksempel på at less is more. Når Rodney og Joe deler på å synge «I'v Done Everything I Can», forvandles jeg til en liten gutt foran julegrana. Når det hele ebber ut med «Closer To Heaven» kjenner jeg at englevingene vokser enda noen centimeter.

Tekstene på «Sex And Gasoline» er foruten å være såre og vemodige, også fylt med humor, sarkasme og etiske betraktninger. Og stemmen til Rodney er så fin at den av og til får meg til å tenke på T-Bone Burnett. Og da er den fin, da.

Gråter jeg når jeg hører på «Sex And Gasoline»? Selvfølgelig ikke, jeg bare snufser litt.

The Week That Was: «The Week That Was»

Field Music siste album, «Tones Of Town» sjarmerte buksene av meg. Akkurat som «The Week That Was». Det er alltid rasende festelig å få en cd i hånda du ikke aner noe om. Og minst like festelig når du oppdager at en eller annen fyr du egentlig liker ganske godt, er selve drivkraften bak det mystiske, men like fullt stilig som renner ut av høytalerne.

Fyren jeg liker ganske godt heter Peter Brewis og er en av to brødre i nevnte Field Music. Og akkurat som på «Tones Of Town» henter Peter mye av kruttet fra band som 10CC, Supertramp, XTC og Joe Jackson. Men denne gangen blander han også noen liter David Bowie, Peter Gabriel og Japan i trylledrikken. En drikk som bærer navnet «Brus med elektropopsmak fra 80-tallet».

Da jeg anmeldte «Tones Of Town» skrev jeg følgende:

«Albumets musikalske spennvidde, lekenhet og teft for melodier, kaster meg nemlig ut i et vidunderlig musikalsk univers der tyngekraften holder seg for øynene i det jeg faller. Et musikalsk babelsk tårn som skaper applaus og vill begeistring».

En beskrivelse som også passer utmerket for «The Week That Was».

Gun Club: «Miami»

Jeffrey Lee Pierce var foruten å være leder av Blondies fanclub i L.A, også frontfigur i det ekstremt tøffe kultbandet Gun Club. Et band som tidlig på 80-tallet ga ut et par album som satte dype spor i en ung kropp som akkurat hadde løsrevet seg fra Leo Sayer, Elton John og 10 CC.

Selv om debutalbumet «Fire Of Love» inneholder en rekke gode låter, som for eksempel «Sex Beat» og «She's Like Heroin To Me», er det oppfølgeren, «Miami», som treffer meg hardest. En plate produsert av Chris Stein, mannen som foruten å ta sjefsrollen i Blondie også sikret seg kvinnen alle tenåringsgutter siklet etter: Debbie Harry. Noe som igjen førte til at Debbie, under pseudonymet D.H. Laurence Jr, bidro på flere av låtene på «Miami».

På «Carry Home», «Like Calling Up Thunder» og «A Devil In The Woods» høres det ut som om Jeffrey Lee Pierce har selveste jæver'n i underbuksa. Hans desperate og fyldige vokal er definitivt det bærende elementet i et band der voodo, punk, blues, country og rock smelter sammen til et musikalsk uttrykk som slåss med demoner.

Gun Club lagde på sett og vis horrormusikk av beste merke. Litt som om Chris Isaak, The Cramps, Johnny Thunders og en ung Nick Cave klatret opp på scenen samtidig. Eller for den saks skyld Mark Lanagan, Jack White eller Thåström. Sistnevnte har sågar skrevet låta «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce».

Gun Club er et band alle med musikals vett bør ha i platesamlingen. Og helt sikkert et band som kommer til å dukke opp i Lyttelua med jevne mellomrom. .

Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce
Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee
Hans röst skär som en kniv, hans röst skär som en kniv
Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus