Metallica: «Death Magnetic» (Mercury/Universal)

Massiv tilbakekomst

<p class="hidden"> </p>
 

<pMetallica har latt seg inspirere av sin egen historie. Resultatet er deres beste album siden «Metallica» fra 1991. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Death Magnetic»«Death Magnetic»

Ved forrige korsvei skulle Metallica vise verden hvor sterkt de sto sammen etter James Hetfields mye publiserte kamp mot alkoholisme. Dokumentaren «Some Kind Of Monster» viste oss et band som var langt nede, men som sakte men sikkert bygget opp relasjonene igjen. Soundtracket til dette het «St. Anger» - et av de mest utskjelte verkene innen heavy metal- genren.

De største ankepunktene var den grusomme produksjonen til den tidligere så pålitelige Bob Rock, samt total mangel på fokus i låtskrivningsprosessen. Det er absolutt mulig å høre tilløp til tøff musikk på platen, særlig riffmessig, men som helhet er produktet intet mindre enn en diger kalkun.

Det har vist seg at bandet selv er av samme oppfatning, og da de senere års turneer har vist setlister med høy retrofaktor føltes det prematurt å avskrive Metallica helt. Da i tillegg Rick Rubin (Slayer, AC/DC med flere) ble presentert som ny produsent var det ikke fritt for at man begynte å få forhåpninger.

«Death Magnetic» har blitt en mastodont av en plate. Verken mer eller mindre. Med en total spilletid på 74 minutter der en trenger kuleramme for å telle antall riff som varierer mellom hardt, tungt og kjapt. Metallica leverer høypotent thrash igjen. Hvem hadde vel trodd det? I tillegg opprettholder de også den seige varianten de har leflet mest med siden «Metallica», der deres nesegruse beundring for Black Sabbath skinner tydelig igjennom.

Det er ti kutt på platen, hvilket vil si at snittet per låt ligger på over syv minutter. Generelt får jeg litt utslett av så mange lange låter og mener optimal spilletid ligger på cirka 45 minutter. På «Death Magnetic» skjer det imidlertid såpass mye i løpet av hver låt at det kan forsvares. Plata er også bygget opp på klassisk Metallica vis, med lange riff introer - vers - refreng og så videre. Kirk Hammet får sågar lov til å rive av gitarsoloer i hytt og vær igjen.

«That Was Just Your Life» innleder og setter umiddelbart standarden. Grisefett gitarspill, thrashtakter, autoritær vokal og et herlig Thin Lizzy-inspirert brekk gjør dette til et av mange høydepunkter. «The End Of The Line» fortsetter i noe lavere tempo, men oppfinnsomheten er stor og gutta trekker det ene fete partiet opp av hatten etter det andre.

Det blir egentlig meningsløst å ramse opp alle låtene, da så godt som samtlige overbeviser. Det som er ekstra gledelig er at materialet vokser for hver repetisjon, noe som aldri skjedde med «St. Anger». Favorittene så langt er i tillegg til de to nevnte «All Nightmare Long», med et knallfett refreng, «The Judas Kiss», den blytunge instrumentalen «Suicide & Redemption» og den avsluttende thrashbomben «My Apocalypse».

Sporene som har satt seg minst til nå er de to «roligste» - «The Day That Never Comes» og «The Unforgiven III». Dette betyr imidlertid ikke at disse er svake. Førstnevnte kan til og med minne litt om en noe tammere «One», særlig i oppbygning, og har potensial til å vokse opp på nivå med høydepunktene på platen.

Konklusjonen er at Metallica har svart på tiltale og levert et produkt man kunne håpe på, men svært få trodde de var kapable til. Lenge leve Metallica.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden


Personvernpolicy