I skyggen av USAs rasedilemma

<!--[if gte mso 9]><xml>  <w:WordDocument>   <w:View>Normal</w:View>   <w:Zoom>0</w:Zoom>   <w:HyphenationZone>21</w:HyphenationZone>   <w:PunctuationKerning/>   <w:ValidateAgainstSchemas/>   <w:SaveIfXMLInvalid>false</w:SaveIfXMLInvalid>   <w:IgnoreMixedContent>false</w:IgnoreMixedContent>   <w:AlwaysShowPlaceholderText>false</w:AlwaysShowPlaceholderText>   <w:Compatibility>    <w:BreakWrappedTables/>    <w:SnapToGridInCell/>    <w:WrapTextWithPunct/>    <w:UseAsianBreakRules/>    <w:DontGrowAutofit/>   </w:Compatibility>   <w:BrowserLevel>MicrosoftInternetExplorer4</w:BrowserLevel>  </w:WordDocument> </xml>&#60;![endif]--><!--[if gte mso 9]><xml>  <w:LatentStyles DefLockedState="false" LatentStyleCount="156">  </w:LatentStyles> </xml>&#60;![endif]--> <!--  /* Style Definitions */  p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal 	{mso-style-parent:""; 	margin:0cm; 	margin-bottom:.0001pt; 	mso-pagination:widow-orphan; 	font-size:12.0pt; 	font-family:"Times New Roman"; 	mso-fareast-font-family:"Times New Roman";} @page Section1 	{size:612.0pt 792.0pt; 	margin:70.85pt 70.85pt 70.85pt 70.85pt; 	mso-header-margin:35.4pt; 	mso-footer-margin:35.4pt; 	mso-paper-source:0;} div.Section1 	{page:Section1;}  /* List Definitions */  @list l0 	{mso-list-id:10880494; 	mso-list-type:hybrid; 	mso-list-template-ids:872729968 68419601 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611 68419599 68419609 68419611;} @list l0:level1 	{mso-level-text:"%1\)"; 	mso-level-tab-stop:36.0pt; 	mso-level-number-position:left; 	text-indent:-18.0pt;} ol 	{margin-bottom:0cm;} ul 	{margin-bottom:0cm;} --> <!--[if gte mso 10]> <style>  /* Style Definitions */  table.MsoNormalTable 	{mso-style-name:"Vanlig tabell"; 	mso-tstyle-rowband-size:0; 	mso-tstyle-colband-size:0; 	mso-style-noshow:yes; 	mso-style-parent:""; 	mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt; 	mso-para-margin:0cm; 	mso-para-margin-bottom:.0001pt; 	mso-pagination:widow-orphan; 	font-size:10.0pt; 	font-family:"Times New Roman"; 	mso-ansi-language:#0400; 	mso-fareast-language:#0400; 	mso-bidi-language:#0400;} </style> &#60;![endif]-->  <span></span><!--[endif]-->Livet går videre etter oppstanden i Watts i august 1965, da 35 mennesker mistet livet.
Livet går videre etter oppstanden i Watts i august 1965, da 35 mennesker mistet livet.

<pRase er ingen åpen valgkampsak i USA men er et underliggende dilemma som i høyeste grad påvirker presidentvalget i november.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Les alt om valget

(ABC Nyheter/Denver) Barack Obama ønsker ikke å bli definert som afroamerikanernes kandidat, men han trenger deres støtte. Samtidig definerer omgivelsene ham som afroamerikaner og påkaller minnet om Martin Luther King og de svartes kamp for like rettigheter.

Enten Obama vil det eller ikke, er han en «svart» presidentkandidat.

Det har vært historiske dager i Denver sist uke, i dette landet hvor slaveriet var en del av dagliglivet helt opp til 1860-årene. Diskriminering og ulike rettigheter for svarte og hvite preget fortsatt samfunnet inntil lovendringene i 1964 og 1965, og har i praksis vært en del av Amerikas dagligliv langt opp til vår tid - og er det tildels ennå.

Nå kan Amerika få sin første president med røtter i Afrika, og spørsmålet om rasekamp, diskriminering, hat og fordommer kommer til overflaten. Det er en historisk situasjon, og den påkaller noen linjer bakover i historien til dette Amerikas store dilemma.

Obamas tale, hvor han aksepterte partiets nominasjon som presidentkandidat var historisk på mange måter, og den var full av symbolikk. Den fant stede på 45-års dagen for Martin Luther Kings historiske tale for de tusener av mennesker som deltok i marsjen mot Washington i 1963. Dette var kanskje den viktigste begivenheten som åpnet Amerikas - for den slags skyld verdens - øyne for hvilken tragedie rasediskrimineringen fortsatt var i det amerikanske samfunn, og for det faktum at denne slagskyggen fra slaveriet måtte fjernes.

Barack Obama ble født på Hawaii i 1961, det samme året som John F. Kennedy ble president.

Obama var tre år da loven om like rettigheter for alle ble vedtatt i 1964, og han var fem da loven om stemmerett for alle ble vedtatt i 1965. Han var sju år gammel da Martin Luther King ble drept og rasedemonstrasjonene og Vietnam-protestene smeltet sammen i opptøyene ved demokratenes nominasjonsmøte i Chicago i august samme år.

Uten arr fra rettighetskampen

Tidligere i år møtte jeg en av Martin Luther Kings nærmeste medarbeidere i borgerrettighetskampen, Andrew Young, på hans kontor i Atlanta i sørstaten Georgia. Andrew Young mener at det er en fordel for Obama i valgkampen at han ikke var en del av borgerrettighetskampen i 1960-årene. Som prester flest søker Young råd i Bibelen.

- Jeg tror det hjelper Obama. En av de prestene jeg har hørt i den senere tid, sa at det er en parallell til Moses og barna som gikk seg vill på markene i Egypt. Da sendte Herren Josva og Kaleb, som ikke var født i Egypt, inn for å hjelpe, De hadde derfor ingen arr etter sår som Egypt hadde gitt dem, så de kunne se klart inn i det forjettede land. På den måten har Obama vokst opp uten en del av de arrene jeg har fått, sier Andrew Young.

- Selv om jeg føler at jeg har greid meg godt med de sårene jeg har, er det likevel vanskelig for meg å se at Obama kan bli president allerede nå. Men jeg kan håpe og jeg kan drømme - er det ikke det vi gjør i denne valgkampen?

- Og jeg kan arbeide for disse idealene. Likevel har jeg vanskelig for å se at det er mulig - ennå. Jeg er en visjonær på grunnlag av Bibelen som lærte oss å være så slu som en slange, men så uskyldig som en due. Noen ganger tenker jeg derfor at fordi han ikke har den samme bakgrunnen som enkelte av oss andre har, så er han kanskje nettopp så uskyldig som en due og slu som en slange, legger Young til.

- Men jeg kan ikke se bort fra min erfaring, jeg må forholde meg til den. Det at Obama ikke har erfaringen fra borgerrettighetskampen, gjør ham sårbar på en måte som Hillary Clinton ikke ville vært som kandidat. Hillary, derimot, hadde alle arrene fra gamle sår etter angrep og krangling i et materialistisk, rasistisk samfunn. Det gjorde henne litt tøff og litt hard, sier Andrew Young om den kandidaten han helst ville kunne stemt på ved valget.

45 år etter Martin Luther King

Det skulle altså ta 45 år etter borgerrettighetskampens toppunkt før den første afroamerikaner ble i stand til å motta hyllesten fra USAs største politiske parti som dets kandidat til å bli president i Amerikas forente stater.

Obama har imidlertid et dilemma knyttet til sin rase. Han er sønn av en hvit mor fra Kansas og en svart far fra en landsby i Kenya. Han er av blandingsrase, og som barn forsto han ikke helt hvorfor han behøvde å tilhøre noen rase. I ungdommen identifiserte han seg som afroamerikaner, fordi omgivelsene hans gjorde det.

Som presidentkandidat ønsker han å framstå som «post racial» - at han har lagt raseproblematikken bak seg. Imidlertid ønsker den svarte befolkningsgruppen å knytte han sterkere til seg, og de ville han skulle engasjere seg i de spesielt afro-amerikanske kampsakene i amerikansk politikk.

En av disse sakene er å modernisere og oppruste de store offentlige skolene i bykjernene, hvor kriminaliteten er høy og mange av elevene ikke fullfører skolegangen. Det har han ikke tatt opp direkte.

Han har heller ikke ville støtte de kontroversielle sakene knyttet til aktive tiltak (affirmative action) for å tilgodese afroamerikanere, på grunn av den mangeårige diskrimineringen de har vært utsatt for, og at de ennå opplever at de har færre muligheter enn hvite, når det f.eks, gjelder muligheter for å fullføre utdannelse, få jobber og bli ønsket velkommen i attraktive boligstrøk. Og han har ikke tatt opp det faktum at hele 25 prosent av den afroamerikanske befolkningsgruppen lever under fattigdomsgrensen.

Hillarys kvinnesaker

Mange svarte aktiviser henviser til Hillary Clinton, som har tatt opp spesielle kvinnesaker som lik lønn for likt arbeid og ikke-diskriminering av arbeidssøkere på grunn av kjønn, mens Obama ikke har gjort det når det gjelder afroamerikanske kampsaker.

Svaret er enkelt. Det er bare ca 10 prosent afroamerikanske velgere i USA, mens flere enn halvparten av alle velgere er kvinner. Obama kan ikke vinne et presidentvalg i USA bare med de afroamerikanske velgerne, hvis han får de hvite velgerne mot seg. Mens Hillary forsto at hun var langt på vei til en seier hvis hun virkelig kunne samle kvinnene bak seg.

Det er sannsynlig at Obama vil få noen ekstra stemmer fordi han er afroamerikaner. Noen afroamerikanere vil stemme på ham fordi han er «deres egen».

Samtidig vil det være noen hvite, intellektuelle, spesielt liberale velgere, som mener det nå er politisk riktig å stemme på den svarte kandidaten. Men de harde fakta er at ingen vinner valget uten å gjøre en kjempejobb som kandidat, politiker og menneske for å samle en storkoalisjon av egne partimedlemmer og uavhengige sympatisører, og kanskje noen avhoppere fra de andre partiene, uansett om de svarte eller hvite, kvinner eller menn.

Redusert handlefrihet

Også på en annen måte kan Obamas rase redusere hans handlefrihet.

Han har vært utsatt for betydelig negativ propaganda fra republikansk side og selvstendige grupper i og utenfor partiet, og som støtter McCain. Mange av de negative påstandene har vært usanne. Men det er vanskelig for Obama å gå for sterkt til motangrep. Han vet at han studeres nøye av det store, hvite flertallet av velgere, og at det siste de ønsker i Det hvite hus er en «sint, radikal afroamerikaner» - og de vil knytte ham enda tettere til påstander om sympatier med de radikale, svarte lederne.

I sin store tale natt til fredag beveget Obama seg nærmere en konfrontasjon med McCain, men han lot ennå de usanne påstandene mot ham forbli ubesvart.

Ennå tviler skeptikerne på om Amerika er rede til å velge en afroamerikaner til sin president. Noen undrer seg over hva middelklassens hvite kvinner og menn vil tenke når de står alene i sitt valglokale og skal gi sin stemme til den de vil skal bli deres president.

Når meningsmålerne har spurt dem på forhånd, har de som gode demokrater svart at, ja visst, de vil stemme på demokratenes presidentkandidat.

De vet at de egentlig ikke bør tvile, fordi Barack Obama er en dyktig og sympatisk politiker, og at de ikke burde ha betenkeligheter på grunn av hans hudfarge. Men deres instinkt, nedarvet gjennom generasjoner i amerikansk dagligliv, tilsier at afroamerikanerne skal være de hvite underdanige.

Tvil selv blant de svarte

Også blant afroamerikanerne selv høres det utrolig ut å kunne velge en av sine egne brødre til president. Deres plass var ikke der. Det kunne tenkes at de kunne få jobb som livrékledd dørvakt, kokk eller i det meste at en Louis Armstrong ble brakt inn for å underholde presidentens gjester ved et viktig statsbesøk.

Eller at en idrettsinteressert president inviterer svarte ledere til å markere et jubileum for Jackie Robinson fra Brooklyn Dodgers som i 1947 brøt rasemuren som første, svarte baseball-spiller i amerikansk toppserie.

Som underholdningsartister og idrettsstjerner har afroamerikanere markert seg i lang tid. Men som politikere? Det er kanskje ikke engang en bevisst tanke hos dem, verken hos svarte eller hvite velgerne når de skal stemme. Det kan bare være en litt uforklarlig, nagende tvil og usikkerhet. En svart mann i Det hvite hus?

Ingen selvfølge

For det er langt fra noen selvfølge at en afroamerikaner med en far fra Kenya og en mor fra Kansas skal reise til topps i det amerikanske politiske system. Men samtidig har han sannsynligvis unike forutsetninger for å bygge bro mellom de forskjellige raser, kulturer og trosretninger for den generasjonen som startet med John Kennedy ved overgangen til 1960-årene.

Kennedy måtte dele rampelyset med George Wallace, Ku Klux Klan og Martin Luther King og Black Power. Senere ble det raseopptøyene i amerikanske byer, som i bydelen Watts i Los Angeles. Men Kennedy skapte grunnlaget for en nødvendig forsoning mellom rasene for at Barack Obama en hel generasjon senere skulle føre utviklingen videre.

Når Obama nå forsøker å skape en koalisjon av svarte og hvite er det en lang reise i holdninger og menneskesyn fra den tid Kennedy'ene brøt inn i amerikansk politikk. Ikke minst er det langt fra de samfunnsforhold som preget Sørstatene på Kennedys tid.

Ku Klux Klan i 1966

I 1966 møtte jeg daværende sjef for KKK, Robert M Shelton, som i pakt med klanens tradisjon kalte seg «Grand Wizard». Han forsøkte å forklare meg hvorfor medlemmene av KKK handlet som gjorde, iført sine tradisjonelle kapper med hette, og i det flakkende lyset av brennende kors.

Uten å ha vokst opp der, fått tradisjonene inn med morsmelken, kunne jeg ikke lære å forstå betydningen av de lover, skrevne og uskrevne, som regjerte i USAs sørlige delstater fram til 1960-årene, mente Shelton. Han hadde helt rett.

Ku Klux Klans Imperial Wizard var en overraskende mildt utseende mann i 40-årene, som jeg møtte i et lite hus nær hjemmet hans i Northport, ved Tuscaloosa, Alabama. Derfra ledet han den største og trolig viktigste del av Ku Klux Klan, The United Klans of America. På sitt mest innflytelsesrike dirigerte KKK deler av politiet i enkelte sørstater, pluss rettsvesenet og den politiske ledelsen.

Nær ved å dø ut

Klanen var nær ved å dø ut flere ganger men gjenoppsto like mange ganger og levde sitt særegne og uhyggelige liv helt fram til 1970-årene. I enkelte av Sørstatene sto politiet og de politiske myndighetene på KKKs og andre ekstremisters side og skapte uhyggelige forhold for afroamerikanerne i sør - og bidro til deres masseforflytning nordover. Utbrytergrupper av KKK fortsatte i det skjulte langt oppover i 1980- og 1990-tallet, og politiet utelukker ikke at de han ha grupperinger av sympatisører ennå.

- Sørstatene står ikke bare for et geografisk område og et spesielt miljø. Det står også for en sinnsstemning, og Ku Klux Klan er ikke bare en organisasjon. Det er også en idé, en filosofi, sa Shelton.

Men deres filosofi er like enkel som den er motbydelig: De mener at «white folks» er «black people» overlegne, og det gir dem rett til å bruke alle midler til å beholde denne overlegenheten.

Deres idé er at hvite, heteroseksuelle protestanter er alle andre overlegne, så Ku Klux Klans hat retter seg mot annerledes tenkende, annerledes troende og annerledes utseende mennesker. Mot dem retter de sin terror, vold, lynsjing, trusler og skremsler som flaggbrenning. De aller første som reiste KKKs fane var soldater i den tapende sørstatshæren som ville undertrykke frigitte slaver.

En av dem som mistet livet på grunn av en kule fra et klansmedlem var borgerrettighetsaktivist Medgar Evers i 1963. Hans hustru Myrlie var til stede ved markeringen i Denver og fortalte sin manns historie.

Historien om Medgar Evers

Evers var vervet soldat i de amerikansk militære styrker under Den annen verdenskrig. Da han kom tilbake til sitt hjemsted i Mississippi etter krigen følte han sterkt på diskrimineringen og lot seg engasjere i arbeidet for likestilling.

I 1948 begynte Evers å studere på Alcorn State University, som var ett av afroamerikaneres få studiesteder. Han tok eksamen, giftet seg med Myrlie og begynte å selge livsforsikring..

Medgar satte seg inn i høyesterettsdommen Brown v/Board of Education som viste at det stred mot grunnloven å holde svarte studenter borte fra Mississippi-universitet.

Evers engasjerte seg i boikott og aksjoner mot forretninger og kjørte blant annet rundt med et klistremerke på bilen sin: Ikke kjøp bensin på et sted hvor du ikke får bruke toalettet. Han drev aktive undersøkelser rundt mordet på den 14 år gamle afroamerikanske gutten Emmett Till fra Chicago, som ble drept under et besøk i Mississippi i 1955. Evers var nå blitt blant dem som frontet kampen for borgerrettigheter i Sørstatene.

Den 12. juni 1963 kom Evers hjem etter et møte med advokater fra borgerrettighetsbevegelsen og kjørte bilen sin opp foran garasjen sin. Da han gikk ut av bilen ble truffet i ryggen av en kule. Han greide å gå 10 meter videre mot huset, før han falt om. Han døde 50 minutter senere.

Begravet på Arlington

Evers ble begravet på Arlington æreskirkegård ved Washington. Bob Dylan skrev en egen sang om Evers og drapet «Only a Pawn in Their Game» og Nina Simone tok opp samme tema.

Den 23. juni 1964 ble Byron De La Beckwith, et medlem av Ku Klux Klan arrestert for mordet på Evers. Mens han satt inne ble De La Beckwith besøkt i fengselet av flere framstående forkjemperne av fortsatt raseskille. Juryen, som var satt sammen av bare hvite menn, kunne ikke komme til enighet om De La Beckwith var skyldig eller ikke. Han ble derfor sluppet fri. Saken ble gjenopptatt med samme resultat.

Men så, 30 år etter de to foregående rettssakene, ble Beckwith igjen stilt for retten etter at nye momenter var kommet fram. Den 5. februar 1994 ble han funnet skyldig. Da hadde han levd som en fri mann i 30 år etter Evers død. Han forsøkte flere ganger å få sin sak gjenopptatt, men han døde i fengsel i januar 2001.

Filosofien lever

Ku Klux Klan som organisasjon er død, men filosofien lever ennå hos enkeltpersoner og i små grupper. Det var en typisk slik gruppe hvite ekstremister som ble tatt av politiet sist sølndag i Denver, med skytevåpen og snakket om å ville drepe Obama. Det var ren rasisme, lik den Ku Klux Klan representerte. Det gjør sikkerhetsutfordringen ekstra dramatisk rundt Obama, fordi han er mørk i huden.

Det er ingen som i dag kan si at USA er rede til å velge en afroamerikaner til Det hvite hus. Det er både den lille, tvilende stemmen som nager særlig hvite, middelaldrende kvinner og menn, og det er de mer åpenlyse rasistene som ennå finnes.

Vi har sagt det før, i denne valgkampen er intet avgjort.

Personvernpolicy