The Verve: «Forth» (Virgin/EMI)Digert og dødt

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMellom all U2-pastisjen og stadionflørtingen glimter The Verve bare en sjelden gang til på sitt comeback-album «Forth».</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Forth»«Forth»

De fleste tenker nok først på hitene «Bitter Sweet Symphony» og «The Drugs Don't Work» når de hører navnet The Verve. Men før denne gjengen fra Wigan kom så langt (kommersielt sett), var de flere hakk mer alternative. Ikke minst grunnet gitarist Nick McCabes utsvevende bruk av instrumentet sitt.

McCabe holdt seg unna etter at Richard Ashcroft la ned bandet første gang, og var derfor ikke med på den kommersielle suksessen (les: landeplagingen) som kom med albumet «Urban Hymns» i 1997. Ashcroft la ned bandet igjen i 1999, og når The Verve nå er tilbake nesten ti år senere, er Nick McCabe tilbake på gitaristplassen.

Takk og lov.

Jeg er nemlig ingen stor fan av Richard Ashcroft og hans avslepne, tilgjorte og platte sangstil. Og dette albumet hjemsøkes av nettopp platt og avslepen, beint fram kjedelig, pop, og det som berger plata fra å være 100% uutholdelig er innslagene av gitarpsykedelia. Og disse innslagene er det vel bare naturlig å tilskrive herr McCabe.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er godt mulig det er mange som vil like denne plata. Det er faktisk sannsynlig. Jeg mener, mange liker fortsatt U2, og mange liker Coldplay. Når The Verve i «Love is Noise» makter å låte som den kjedeligere lillebroren til de to bandene burde jo spilletida på P4 være sikra.

Hvem kan vel motstå refrenget «Love is noise / Love is pain / Love is these blues that I'm singing again»? Vel, jeg. På samme måte kan jeg også motstå plastikkstrykerne i «Rather Be» og den pinlige patosen i «I See Houses» (hei igjen, Bono og Chris Martin!): «I get this feeling that I / I've been here before / How many lives will I waste / How many tears must I taste / Before my freedom».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN. Midt blant de streite, klisjéfylte og kjedelige poplåtene som drar seg ut i 5-6 altfor lange minutter, dukker låta «Noise Epic» opp. Et beist som varer i åtte minutter uten at det føles for lenge. Her gjør The Verve noe de burde gjøre langt oftere: Bono-inspirasjonen blir sparket til side til fordel for Mick Jagger og Bobby Gillespie, og Kevin Shields og John Squire trer fram og dytter The Edge til side. Vi får gitarstøy! Ashcroft'en småskriker! Det minner mer om My Bloody Valentine, The Jesus and Mary Chain, The Stone Roses og, hjelpe meg, Hawkwind, enn U2 og Oasis!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og jeg må spørre: Hvorfor, hvorfor får vi ikke mer av dette på denne plata? Det er som om Ashcroft & Co. gir oss fingeren og sier «Vi kan, men vi gidder ikke. Vi vil heller lage platt, dritkjedelig pop fullstendig uten kanter». For når neste låt, «Valium Skies», begynner er alle minner om interessant støypop allerede glemt. Velkommen tilbake til kjedelige refrenger med Ashcrofts nonchalante gnåling: «She got all I need / The air I breathe / And when it comes to my valium skies / She don't mind if I cry».

Joda, McCabes gitarbruk hever også et par andre låter.

Førstesporet «Sit And Wonder» holder anstendig kvalitet, og både «Numbness» og «Columbo» er behagelig utsvevende. Men i all hovedsak er The Verve pompøse, pretensiøse og drittkjedelige på «Forth». Kall det gjerne en blåhval-aktig sound: Det låter digert, men det er 100 % tannløst. Det er helt greit om Ashcroft finner det for godt å legge ned dette bandet igjen.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden