Lavmælt glød

<p class="hidden"> </p>
 

<pB.B. King har kommet med strålende album til museumsåpningen, skriver Øyvind Pharo i Blues Groove. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Sist jeg var på B.B. King-konsert var i juni år da han gjorde sin årlige B.B. King Homecoming Concert i den lille byen Indianola i hjertet av bomullsplantasjenes Mississippi-delta. «EMI»

I Indianola vokste han opp som Riley King uten sko på beina på 1920- og 30-tallet, under rasediskriminering og økonomisk depresjon i USAs fattigste delstat. Men bluesartistene som han hørte rundt seg inspirerte ham til å plukke opp gitaren og lære av de som spilte på Sonny Boy Williamsons voldsomt populære King Biscuit Show. Et program som sendte levende blues på direkten fra radiostasjonen KFFA i Helena, Arkansas noen mil nord for Indianola på den andre siden av Mississippi-elva.

På slutten av 1940-tallet var Riley King i Memphis, Tennessee, og nå kalte han seg B.B. «Blues Boy» King og var selv blitt disk jockey ved siden av at han sto på terskelen til sin eventyrlige platekarriere der han skulle komme til å forene sine country blues & deltabluesrøtter med den revolusjonerende Texas- og West Coast-bluesen til den elektriske gitarpioneren T-Bone Walker.

Amerikansk ikon

B.B. King er et amerikansk ikon som har fått det som er av priser og utmerkelser, er for lengst innvalgt i Blues Hall of Fame og Rock And Roll Hall of Fame. Med sin elskede gitar Lucille har han gjort sine 10.000 spillejobber gjennom karrieren. Det er ikke for ingenting han kalles Verdens bluesambassadør. Antallet album han har utgitt opp gjennom årene er antakelig nærmere 100 enn 50, og da teller vi ikke samleplater og nyutgivelser.

Nå er B.B. King snart 83 år, og det syntes da han spilte på den hederskronte gamle jukejointen Club Ebony i Indianola. De senere årene har B.B. sittet og spilt på scenen, ikke fordi han følger den nye moten i bluessammenheng, men fordi han er trøtt.

Han bruker mye av konserttiden på å snakke til publikum mellom låtene, om livet og om hva bluessangene hans egentlig betyr. Men likevel trollbinder han gjennom timing og verbale punchlines, og gjennom sin suverene ledelse av et band som kjenner musikken hans ut og inn. Men det skal ikke nektes at jeg har hørt akkurat samme show noen ganger før, og jeg venter på «The Thrill Is Gone» som alltid fremkaller gåsehud og hvor B.B. alltid legger maksimalt trøkk i gitaren.

Mange av B.B. Kings svarte fans ville ikke hatt råd til å betale inngangsbilletten denne junikvelden. Publikummet på Club Ebony besto av en stor andel hvite velstående middelklasseamerikanere. Det luktet business av publikum. B. B. King har allerede sin egen park i Indianola og det ble gjort stort nummer av at eget B.B. King Museum skulle åpne 13. september i år.

B.B. King betyr en del økonomisk for Indianola, som med dette museet vil få sin andel av den økende bluesturismen Når museet åpner vil også de unge blueskometene The Homemade Jamz spille, og i løpet av måneden vil også B.B.King starte sitt eget ukentlige radioshow på den nye blueskanalen på XM Radio – «B.B. King’s Bluesville (XM 74)».

Mesterlig B.B.-album med T-Bone Burnett

Med så mye feiring av B.B. Kings betydning for tiden (han har også bursdag i september) skulle det bare mangle at han ikke var klar med nytt album. Heldigvis er det et album som kan stå som en inngangsportal til et B.B. King-museum og hans bluesprogram. Han har laget et musikalsk veikart over hans bluesutvikling slik han ofte har beskrevet den i intervjuer.

Dette er bluesens historie filtrert gjennom B.B. King (f. 1925) som fikk sine første musikalske inntrykk da bluesen ennå ikke var elektrisk forsterket, men som var i tenårene da han hørte de første elektrisk forsterkede gitarene. Det er en ydmyk B.B. som hyller sine inspirasjoner og tidligste læremestre, men som likevel gjør låtene deres på sin egen umiskjennelige måte, slik han gjorde gjennom 50- og 60-tallet på album etter album på RPM Modern, Kent og ABC.

Til å hjelpe seg som produsent har han hatt T-Bone Burnett, roots-americana-geniet som har hatt gjentatte suksesser med å spille inn plater i moderne studio med minimalistiske virkemidler på gamlemåten. Han har fått B.B. og bandet til å låte noe i retning av Modern-innspillingene på 50-tallet. Lengden på de enkelte kuttene er for eksempel ikke veldig mye mer enn 45-platene, omtrent som part 1 & 2 over to sider, Svært tilfredsstillende å høre på.

Det er ikke så mye testosteron i stemmen som på 50-tallet. Vi får en sval årgangsvin med myk frasering og stor innlevelse, og en blåserrekke med tenor, alt og barytonsaks pluss trombone og trompet. Det er Jim Keltner på trommer og Nathan East på bass i grunnkompet, forsterket av noen til. Og ikke minst er det en usedvanlig fininnstilt Dr. John på piano som gjør helt makeløse ting, blant annet på The Mississippi Sheiks’ «Sitting On Top Of The World», som her går i rullende New Orleans rock and roll-rytmer à la «Lawdy Miss Clawdy».

Mississippi Sheiks og Lonnie Johnson

Familiebandet The Mississippi Sheiks var konger for den svarte sørstatsbefolkningen på 30-tallet, og det var disse den unge B.B. ble påvirket av, ikke av Robert Johnson. Så mye betydde disse for B.B. at han har med enda en låt av dem, The World Gone Wrong”, interessant nok også tittelsporet på Bob Dylans undervurderte akustiske bluesplate fra 1990-tallet. Tittelen på albumet – One Kind Favor – er en gjennomgangslinje fra bluesen som er åpningskuttet: «See That My Grave Is Kept Clean», gjort av texaneren Blind Lemon Jefferson på 1920-tallet. En sanger og gitarist som var bluesens første superstjerne med en frapperende gitarteknikk, men også ordsmed av de sjeldne, og som populariserte mange av bluesens faste uttrykk.

Her er selvfølgelig flere spor fra katalogen til hans store læremester T-Bone Walker, men Howlin’ Wolfs skjebnetunge, riffeblues «How Many More Years» er overraskende å høre med B.B., men det funker. Hans versjon av John Lee Hookers «Blues Before Sunrise» er klassisk B.B.

Men foruten den nydelige togbluesen «Midnight Blues» av John Willie «Shifty» Henry, er det de tre låtene av Lonnie Johnson som fullfører bildet av B.B. Kings bluesarv på en gripende måte. Gripende fordi B.B. alltid har innrømmet sin gjeld til Lonnie Johnson, men like fullt er Johnson en av bluesens mest undervurderte artister, med en karriere som går tilbake til 20-tallet, med det ene beinet i jazzen og de andre i bluesen, dels som soloartist, dels som sessionmusiker.

Han var også en uttrykksfull sanger, som i 1948 fikk en stor R&B-hit med den romantiske, slepende «Tomorrow Night» som senere ble en skreddersydd låt for Elvis Presley. Av B.B. framført som avslutningsspor i dreven croonerstil. Men B.B. gjør også to andre Lonnie Johnson-låter, hvorav «Backwater Blues» blir en episk klagesang mot de menneskelige forsømmelser som skjules av flommen som naturkatastrofe:

Back water blues, ‘caused me to pack my things and go.
Back water blues, ‘caused me to pack my things and go.
‘Cause my house fell down, and I can’t live there anymore.

When it thundered an’ it lightened, the rain begin to pour.
When it thundered an’ it lightened, the wind begin to blow.
There were so many poor people, didn’t have no place to go.

En mektig sang fra en bluesplate preget av lavmælt glød. En bluesplate med åndelig dimensjon.

B.B. King: «One Kind Favor»

Karakter: 7 av 10

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy