To hundre pingviner med øresus

<p class="hidden"> </p>
 

<pHvor mange har i ettertiden påberopt seg tilstedeværelse da Sex Pistols spilte i Oslo i 1977? Full av Fuzz-spaltisten var i hvert fall der, og på lørdag spiller bandet i Tromsø.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Klisjeen om sekstitallet, dop og hippie-bevegelsen er denne: «Husker du sekstitallet, så var du ikke til stede».

I de 31 årene som har gått siden Sex Pistols spilte på Pingvin Club i Akersgata i Oslo, ganske nøyaktig onsdag 20. juli 1977, har antallet personer som har skrytt på seg å ha vært til stede vanligvis ligget over det tidobbelte av klubbens kapasitet, som var fattige 200 personer.

Sannhetens øyeblikk kommer når Trygve Mathisen blir ferdig med sin bok om tildragelsen. Han har som kjent som ambisjon å flagge ned alle som faktisk var der. En enkel testmetode for folks sannferdighet vil være å sjekke kandidatenes hørsel. Hører du fortsatt normalt, var du absolutt ikke tilstede på Pingvin Club i 1977.

Overstyrt PA

For da en jump-suit-kledd Steve Jones plugget inn sin Gibson les Paul-gitar, med påklistret pinup-dame, denne svette sommerkvelden, var overstyringen i PA-anlegget nok til å fjerne enhver tvil om at rockens umiddelbare og svært, svært truende fremtid ikke bare befant seg i lokalet. Den sendte også aksjene hos verdens høreapparatprodusenter rett til himmels.

Fra Halden Arbeiderblad, juli 1977 (klikk på bildet for større versjon)Fra Halden Arbeiderblad, juli 1977 (klikk på bildet for større versjon)

Sannheten om Sex Pistols' første norske show er at lydvolumet umiddelbart umuliggjorde noe som lignet på en normal konsertbedømmelse. Det påstås at bassisten Sid Vicious, som var godt i gang med nedtellingen av sitt tragisk korte liv (han døde 21 år gammel, atten måneder senere), aldri tok seg bryet med å lære seg å spille bass. Det var det altså ingen blant publikum på Pingvin som fikk anledning til å mene noe om, til det var den kollektive lydveggen som veltet over klubbens 50 centimeter høye scene for øredøvende.

Fikk askebeger i ansiktet

Midtveis i konserten (det føles fortsatt merkelig å ta dette ordet i munn i denne sammenhengen) kom det susende et askebeger som traff Johnny Rotten. Bandets oppgjør med plateselskapet EMI, sangen «EMI», stoppet i en lydmølje som hørtes ut som en middels togulykke, og Sid Vicious fikk med umiddelbar effekt gjort det han først og fremst var kommet for.

I en bevegelse som var en musketer verdig forvandlet bassen hans seg til et slagvåpen med ingen tilsiktet presisjon. Hvem som ble truffet av Vicious' bass kan kanskje komme frem i Trygves bok, uansett var ikke Sid noen motstander av vilkårlig avstraffelse.

Intermezzoet la imidlertid ikke noen demper på stemningen, verken på scene eller på det lille dansegulvet foran. Snarere tvert i mot! Volden ble et signal om at alt var tillatt. Jeg husker at en apekatt fikk tak i baldakinen som hang over menneskemølja på discogulvet og dro den halvveis løs fra festene sine.

Sa fra om hva de mente

«EMI» ble gjenopptatt med om mulig enda mer manisk lysende forrakt fra den snerrende Johnny Rotten, som denne kvelden bar sin «Search & Destroy»- tvangstrøye(!) med verdigheten til et rutinert fugleskremsel. The Stooges' «No Fun» fulgte og dermed fikk Sex Pistols sagt klart fra hva de mente om å spille for Pingvins brokete forsamling av amatørpunkere, nysgjerrige rocktullinger og hippe bransjefolk og samtidig tydeliggjort, for de få som på denne tiden visste hvem Iggy Pop var, hvor rabalderet egentlig skrev seg fra.

Derfra var det en ren spurt ut via de på dette tidspunktet ukjente sangene «No Feelings» og «Problems», og til den doble wammy'en «Pretty Vacant» og «God Save The Queen».

foreviget da Sex Pistols møtte pressen i forbindelse med Oslo-konserten.foreviget da Sex Pistols møtte pressen i forbindelse med Oslo-konserten.

Det var disse to singlene som var det vi overhode hadde kunnet høre av Sex Pistols før de kom til Norge. «God Save The Queen» hadde blitt sluppet så sent som 27. mai, og oppfølgeren, «Pretty Vacant» (Sex Pistols beste låt!), var på gata knappe tre uker før Pingvin-konserten.

I Halden var bare det å være i besittelse av disse platene denne sommeren forbundet med en ikke ubetydelig personlig risiko. Budskapet hadde nemlig allerede nådd frem til de lokale «ræggerne» om at såkalte teddyboys, amcar-guttas engelske åndsbrødre, var punkernes natural-born enemies. Et av de første svenske punkbandene, The Rude Kids, hadde allerede plukket opp slåsshansken med singelen «Raggare Is A Bunch Of Motherfuckers». Da undertegnede gikk til det skritt å klippe håret kort, var det jevngodt med å ikle seg en blink-T-skjorte på street-en i Halden. Selv avspilling av singlene på fester med egne kamerater kunne utarte i håndgemeng.

Derfor var det heller ikke så mange som strakk hånda i været da jeg i juli slo kloa i fem billetter til Sex Pistols-konserten. Mine buddies Jan Henrik og Jon Morten hadde eventyrlyst nok til å bli med. De to siste 25-kroners-billettene solgte jeg til et par karer som, neppe tilfeldigvis, vaket på fortauet utenfor Pingvin da vi ankom. Lite visste vi da at vi skulle inngå i det eksklusive fellesskapet av De Utvalgte To Hundre. At da vi skrittet opp trappen til Pingvin også ruslet rett inn i en rock-revolusjon som det fortsatt er umulig å få lukket døren til.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy