Rita Engedalen med sin gitar. Foto: Johnny Andreassen
Heks og bluesdronning
<pBluessangerinnen Rita Engedalen vil at folk skal føle rytmen og shake med rumpa slik de gjør i jukejointene i Mississippi.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Rita Engedalen ble belønnet med Spellemannsprisen for sitt andre album «Heaven Ain’t Ready For Me Yet» fra 2006. Som første norske kvinne innen blues!
- Jeg skjønner ikke at folk vil synge blues uten at det ligger noe meningsfullt bak. Bare fordi de har hørt «I woke up this morning and poured me a glass of whisky». Jeg er ikke helt der! Tjo og hei og Creedence-låter er vel og bra, men bluesen er noe mer og alvorligere enn det, understreker Rita med nesten stram munn før både blikket og munnen mykner opp i et smil.
- Jeg vil at det skal være enkelt. At stivfrosne nordmenn skal føle rytmen og shake med rumpa slik de gjør om nettene i jukejointene (små barer) i Mississippi.
Her foreviget i sistnevntes hjem i Sentobia, Mississippi
Rita Engedalen begynner å få seg et navn utenfor Norges grenser. Ikke så mye på grunn av Spellemannsprisen, men fordi hun søker seg ut. Et nært vennskap ble etablert med den legendariske hill-country bluesartisten Jessie Mae Hemphill før hun døde i juli 2006, og hun begynner å få mange spillejobber i Danmark.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Jeg tror bluesen er på vei til å bli mer akseptert enn tidligere, forteller Rita.
- Bluesen har kommet mer inn i kirkerommet via personer som Knut Reiersrud og meg selv. Det er mye bra norsk blues i dag, mye crossover. Kåre Virud har gått foran siden 70-tallet med sin tilnærming til Bob Dylan og folkrocken. Man må tørre å være litt åpne. Unge rockband som for eksempel BigBang har også den rette innstillingen til bluesens verdier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDamer og blues
Rita Engedalen er veldig opptatt av «damer og blues». Norges tidligere bluesdronning Kristin Berglund fikk aldri Spellemannsprisen, men var som en mor i blues-Norge. Så også for Rita.
- Kristin reiste rundt med Riksteateret og fremførte historien om «Bluesens Tøffe Damer». Hun var viktig for meg og ga meg mot og tro på meg selv. En gang kom hun hjem til meg i Jondalen i Kongsberg med følgende ord: «Rita, nå må du stå på å skrive egne låter!» Noe som var viktig fordi jeg den gangen var redd for å stå på egne ben. Det var så lett å reise rundt med min «Damer og Blues»-forestilling og bare spille andres låter, sier Rita samtidig som hun røper at hun er irritert på dem som tror at blues er noe som nesten gjør seg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Noen tror visst at du ikke må øve for å spille blues. Visst faen må du øve for å spille blues! Det er hardt å spille blues, tordner hun energisk.
- Jessie Mae Hemphill, Janis Joplin, Rory Block, Kristin Berglund og Mavis Staples. Det er mange damer i bluesens mange former som inspirerer meg, fortsetter Rita som ble invitert til å opptre i Clarksdale bluesmiljø. Det var slik hun ble kjent med Jessie Mae.
Skuespilleren Morgan Freeman har investert i jukejointen Ground Zero. Det var her Rita var ute og drakk med Jessie Mae da sistnevnte dro opp en diger skyter på vei hjem.
- Jessie hadde pyntet seg med tigerdrakten og ville at Tyler, privatsjåføren hennes, skulle kjøre meg hjem etter en lang natt på Ground Zero der vi hadde sett Richard Johnson opptre. Jeg husket ikke gata jeg bodde i så jeg foreslo at jeg bare hoppet av bilen og fant frem på egen hånd. Da ble Jessie helt vill, dro frem en diger revolver og skrek: «I will shoot them if they take you». Det var en skremmende opplevelse der og da, men jeg skjønte at hun var redd for meg. At dette var alvor.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Ulvemor
Jessie Mae Hemphill ble ofte bare omtalt som SheWolf, det kvinnelige motstykket til giganten Howlin' Wolf. Hennes første albumutgivelse kom først i 1981 på et fransk plateselskap.
Albumet fikk tittelen «SheWolf», og åpenbarte en countryblues-artist som ikke spilte tradisjonell 12-bar blues. Jessie stemte den akustiske gitaren i en åpen folk/blues-toning og puttet elektriske mikrofoner inni. Akkurat som Junior Kimbrough og R.L. Burnside var hun en unik artist i det litt røffe og uoppdagede North Mississipp.
Foto: Morten Gjerde
Artistene som de siste ti årene har vakt stor oppmerksomhet i rockens kretser. Noe Jon Spencer Blues Explotion og The White Stripes er gode eksempler på.
- Jeg opplevde mye i Clarksdale. Steiner og slangeblod. Troen som er i bluesen. Og jeg føler meg veldig hjemme og rolig i Clarksdale.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Jeg vet ikke om Jessie Mae var synsk, men hun kunne si ting som: «Jeg visste at du kom i dag». Jeg tror nok at noen av damene i bluesen var litt hekser. Sånn sett tror jeg ikke det var tilfeldig at Jessie Mae og jeg fant tonen så godt. Energien, magien, strømningene. Ting du kan «lukte» hos et annet menneske, forklarer Rita og tror nordmenn hadde hatt godt av å kjenne mer på følelser. Alt fra smerte til sinne, seksualitet og glede. Ting hun opplever som langt mer åpent i Mississippi.
Rita Engedalen er spent på hvordan oppfølgeren til Spellemannsprisvinneren, «The Tree Still Standing», vil bli tatt imot. At et par av låtene er hentet fra Jessie Mae Hemphills katalog ga seg selv.
Artikkelen fortsetter under annonsen- «Jump Baby Jump» var Jessie Maes store partylåt. Jeg håper virkelig at folk kan stå på stuegolvet og «shake their ass» som Jessie Mae alltid sa om denne. «Lord Help The Poor And Needy» er en mer personlige og religiøse sang. Jeg er nok mer der, selv om også jeg synes det kan være greit å hente fram villkatten i meg av og til. Man trenger de mørke kreftene i bluesen. Den dype meningen og smerten, avslutter hun og legger sin ferske plateutgivelse på bordet.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn plate der krefter fra Spoonful Of Blues og Hem Strengelag er med. Og hvor hennes bluesvenninne Margit Bakken og pianisten Ketil Bjørnstad også preger rillene. Det er tross alt ikke så langt fra Jondalen og Norge til Clarksdale og Mississippi.
