40 år siden slaget i 68

Politiet gikk hardt tilverks mot demonstrantene utenfor demokratenes konvent i 1968. Parallellene til konventet i 2008 er klare, men det er også forskjellene, skriver Audun Tjomsland.
Politiet gikk hardt tilverks mot demonstrantene utenfor demokratenes konvent i 1968. Parallellene til konventet i 2008 er klare, men det er også forskjellene, skriver Audun Tjomsland.

<pDa attentattrusselen mot Obama kom inn var det nesten nok. Parallellene til demokratenes landsmøte i Chicago i august 1968 ble nesten for sterke.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(ABC Nyheter/Denver): Her i Denver ble demonstranter slept bort av terrorpoliti i fullt utstyr, bevæpnet med pistol og batonger i full sving, og med tåregass i full sprut ut av sprayboksene. Og som i Chicago, sov de utslåtte demonstrantene ut på graset i nærliggende parker. De så til forveksling ut som 1960 årenes slitne hippier.

Likevel, situasjonen for Amerika og de fleste amerikanere i dag er så mye bedre enn de var i 1968, at hensikten med dagens protester synes å være demonstrasjoner for demonstrasjonenes egen skyld.

Jeg var der som student i Chicago for 40 år siden, jeg er her som journalist i Denver i dag.

Enda en parallell kom som en overraskelse her i Denver tirsdag, da Edward Kennedy sto fram som den siste, kjempende Kennedy i et politisk dynasti; kreftsyk, men likevel kraftfull på vegne av den han så som den neste fanebærer av Kennedy-familiens idealer. I en stakket stund dominerte Kennedy-familiens triumfer og tragedier igjen delegatenes tanker. Det skjedde også i Chicago i 1968, da Edward Kennedy sto fram for å minnes sin bror, Robert Kennedy, som ble drept mindre enn tre måneder tidligere. Og delegatene minnet ham på sin måte, ved å rulle ut et kjempebanner med påskriften: «Bobby, we miss you».

Saken fortsetter under bildet.

NY-HIPPIE: Demonstratene i Denver var ikke helt som i 1968. Men enkelte prøvde. Foto: Audun Tjomsland.NY-HIPPIE: Demonstratene i Denver var ikke helt som i 1968. Men enkelte prøvde. Foto: Audun Tjomsland.

En stor og viktig forskjell

Det er likevel en stor, viktig forskjell. Splittelsen i det amerikanske folket var i 1968 så dyptgripende at en mann som tidligere visepresident Walter Mondale senere sa at USA aldri i moderne tid har vært nærmere borgerkrig. Hovedårsaken til splittelsen da var Vietnam-krigen, med tvangsinnkalling av unge menn og kvinner til tjeneste der. I 1968 besto den amerikanske styrken av 550.000 personer, og 30.000 amerikanere hadde inntil da mistet livet i jungelen. Det skulle bli nær 60.000 falne amerikanere før krigen sluttet.

Som student i USA 1965-68 opplevde jeg gang etter gang at studentvenner ble sendt til Vietnam for aldri å komme hjem igjen. Det ble bedre plass i lesesalene på universitetene. Vi visste alle hvorfor. Andre brente sitt militære innkallingskort foran nærmeste TV-kamera og rømte over grensen til Canada for å slippe unna.

Politisk splittelse

I dag kan det virke som det finnes en splittelse i det demokratiske partiet mellom Obamas og Clintons tilhengere, men de er jo nærmest enige. Clintons tilhengere er skuffet, særlig kvinnene som nå hadde håpet å få den første kvinnen på topp. Og i forhold til republikanernes presidentkandidat, er det bare normal, politisk uenighet. I valgkampens opphetede retorikk kan uenigheten virke alvorlig, men det synes tydelig for alle at uansett hvem som vinner, vil USAs engasjement i Irak gå mot slutten.

Splittelsen i dagens USA går mellom regjeringen representert ved president George W. Bush og visepresidentkandidat Dick Cheney sammen med republikanernes konservative fløy på den ene siden, og resten av befolkningen på den annen. Også John McCain distanserer seg fra Bush og Cheney, selv om Obama og Clinton forsøker å presentere dem som politiske tvillinger. Splittelsen kan være borte etter valget i november.

DEN GANG: Mens demonstrasjonene raste i gatene i USA, mottok John McCain medalje for innsatsen i Vietnam. Foto: ScanpixDEN GANG: Mens demonstrasjonene raste i gatene i USA, mottok John McCain medalje for innsatsen i Vietnam. Foto: Scanpix

USA var rystet

1960-årene i USA var fulle av tragedier. I sitt eget land hadde amerikanerne sett svarte studenter bli møtt av glefsende politihunder og høytrykksspylere da de i 1962 og 1963 ville begynne å studere på sine delstaters universiteter. Og i 1968 var USA ennå rystet etter mordene på to av deres største nasjonale helter, Martin Luther King og Robert Kennedy, bare fem år etter at president Kennedy ble drept.

De politiske attentatene bidro til en fortvilelse og harme som fikk utløp i brannstiftelser og rasering av indre deler av amerikanske storbyer, utført for en stor del av bydelenes egne innbyggere. Ikke alle unge, sinte afroamerikanske menn ville følge Martin Luther Kings prinsipper om ikke-vold og sivil ulydighet, da de ble påvirket av radikale og aggressive ledere som krevde svart makt. De nektet å vende det andre kinnet til. I 1968 dro de til Chicago.

Sov ut i graset

For å finne ut hva dagens demonstranter protesterte mot, tok jeg en tur ut i parken foran rådhuset i Denver, hvor ungdommen hadde slått seg til. Der sov de ut etter nattlige strabaser, bare et par kvartaler fra landsmøtehallen hvor representanter fra hele landet møtes for å fullføre nominasjonen av presidentkandidaten til USAs største parti. Politiet hadde satt av plassen foran rådhuset til de forventede demonstrantene, avsperret og under nøye oppsyn.

Jeg møtte Josh fra Denver, som representerte bare seg selv, men som fant fellesskap i gruppen.

DEMONSTRERER: Josh fra Denver kaller seg anarkist. Foto: Audun TjomslandDEMONSTRERER: Josh fra Denver kaller seg anarkist. Foto: Audun Tjomsland

- Jeg er anarkist, jeg mener at vi ikke trenger myndigheter eller regjering til å passe på oss. Vi bør leve i samfunn og styre oss selv. Det blir det ikke kriger av, sa Josh.

Det var ikke bare som demonstrant Josh var komme til parken. Han deltar i «mat, ikke bomber» til folket. Sammen med andre ungdommer hadde han på forhånd trålet matvarebutikkene i Denver-området og samlet mat som av en eller annen grunn ikke var salgbar. Det var god mat, men som enten var gått ut på dato eller var blitt skjemt av en eller grunn. Det meste ble lagt på grillen, og demonstrantungdommen sto i kø for å spise.

- Jeg har ikke hørt om noen som er blitt syke ennå, sier Josh med et smil.

Oppvigleren Aron

På sin motoriserte rullestoI, satt Vietnam-veteranen Aron Kay. Det så ut som vi kunne ha noe felles, som for eksempel alderen, at jeg spurte om han var med også i Chicago i 1968.

- Nei, svarte Aron. Men var du i Miami i 1972? Det var moro det også. Jeg var oppvigler, sa Aron stolt.

VIETNAM-KRIG: Aron Kay ble krigsinvalid i Vietnam. Nå er han stolt oppvigler. Foto: Audun TjomslandVIETNAM-KRIG: Aron Kay ble krigsinvalid i Vietnam. Nå er han stolt oppvigler. Foto: Audun Tjomsland

På demokratenes landsmøte i 1972 var den politiske diskusjonen mest opptatt av minioritetsgruppenes rettigheter, av fulle rettigheter for homoseksuelle og lesbiske, og debatten pågikk både inne i og utenfor landsmøtehallen til lyse morgen. Landsmøtet valgte George McGovern til å bli sin kandidat. Han tapte presidentvalget mot den sittende presidenten Richard Nixon, som ble gjenvalgt.

Presset av krigsutgiftene

I dag er USA økonomisk presset, og ifølge de politikerne som i disse dager har samlet seg her i Denver for å velge sin presidentkandidat, bidrar de enorme kostnadene fra krigen i Irak til å skape dette presset.

Men i år er det ikke lenger tvangsinnkalling til forsvaret. Selv om Irak-krigen er upopulær og bitter for dem som rammes, er det likevel frivillig for dem som lar seg verve.

Det stopper ikke demonstrantene i Denver, som protesterer mot krigen i Irak like mye på grunn av uenighet med prinsippet om at Amerika fører krigen, som at amerikanske soldater rammes.

Og de har grepet fatt i Guantanamo-fengselet på Cuba, som de vil ha stengt. Ikke minst protesterer de mot manglende syketrygd og forsikring for alle, noe som i stor grad rammer unge mennesker, enten de er studenter, arbeidsløse eller i etableringsfasen. Det er få som har råd til å skaffe seg syketrygd i etableringsfasen gjennom private avtaler.

Et par av kvinnene som hvilte ut i graset ville bare si at de har rett til å si det de mener og gjøre som de vil, og fortelle politikerne hva de mener politikerne bør gjøre de neste fire år.

Saken fortsetter under bildet.

FØR OG NÅ: Demokratenes konvent i 1968 (t.v.) ble et fargerikt kaos. Kroningen av Barack Obama (t.h.) har gått langt bedre.FØR OG NÅ: Demokratenes konvent i 1968 (t.v.) ble et fargerikt kaos. Kroningen av Barack Obama (t.h.) har gått langt bedre.

Tåregassen sved i Chicago

Ennå husker jeg godt hvordan tåregassen sved i øynene og stinkbombene luktet svovel da jeg gikk inn på Conrad Hilton Hotel på Michigan Avenue i Chicago i slutten av august, 1968. Resepsjonen på dette staselige storhotellet så ut som en sykestue i krig.

For krig var det. Dette var 26. august 1968, og ut mot sjøen på den andre siden av Michigan Avenue, i Grant Park, var det vill kamp mellom Chicagos politi, den amerikanske nasjonalgarden og aktivister som demonstrerte mot det amerikanske engasjementet i krigen i Vietnam. Her sto en væpnet styrke på flere enn 20.000 mann mot sine egne, ubevæpnede borgere som var uenige i regjeringens krigføring i Vietnam.

Moralske grunner

Mange av demonstrantene var imot Vietnam-krigen av moralske grunner og var sjokkert over de drap og lidelser sivilbefolkningen i Vietnam ble utsatt for av de amerikanske styrkene. Andre så krigen som en krig mot Vietnams ønske om frigjøring og selvbestemmelse som nasjon, noe som til dels var innblanding i et annet lands interne saker og dels noe som den amerikanske regjeringen i prinsippet hadde sagt de skulle støtte. Atter andre mente at krigen var inngått med uklar begrunnelse og uklare mål og etter hvert syntes å være umulig å vinne. Etter hvert som soldater kom hjem fra krigen i Vietnam, sluttet mange av dem seg til demonstrantene.

I turbulente tider er da også en hel nasjon på vakt i forhold til sine ledere. Kennedy-klanen ble rammet hardt på 60-tallet, og i valgkampen hittil har det være spekulasjoner og frykt om at Obama kunne være utsatt for angrep fra hvite ekstremister. Det var nettopp slike som ble arrestert ved en tilfeldighet dagen før landsmøtet åpnet. Sannsynligvis var det mest sanseløst prat av folk påvirket av et eller annet stoff, men de hadde dog med seg skytevåpen og annet utstyr som kunne brukes dersom de hadde planer om å drepe noen på lang avstand.

Disse bemerkelsesverdige dagene i amerikanske historie hvor den første afroamerikaner er blitt presidentkandidat for ett av de to store partiene, må ikke bli rammet av tragedie, midt i triumfen.

LAG MAT - IKKE KRIG: En gruppe demonstranter har hentet mat fra et kjøpesenter. De kaller seg anarkister.LAG MAT - IKKE KRIG: En gruppe demonstranter har hentet mat fra et kjøpesenter. De kaller seg anarkister.

Personvernpolicy