Bad taste party

Vi møter Carl og Robert, to hasjrusa kamerater som gjør livet interessant ved å smådeale med hasj og røyke det meste av overskuddet. Nå begynner de å gå lei, og bestemmer seg for å gjøre et siste kupp før de går av med pensjon i det som skal bli deres egne lille Christiania.

Krim eller komedie?

«Den siste revejakta» utvikler seg etter hvert til å bli mer enn den hasj-komedien man tror den skal være. Det er en gru å se Carl og Rober surre rundt med kilovis av narkotika og vite at de har minimale sjanser for å lykkes. Etter hvert utvikler det seg til å bli mer og mer en thriller.

Filmen er basert på boka av Ingvar Ambjørnsen. Den var en gang et seriøst innlegg i legaliseringsdebatten, men med en god dose avstand og ironi har filmen fått et mer humoristisk uttrykk.

70-talls orgie

Visuelt har filmen blitt en orgie i 70-talls hippie-estetikk. Så mye at det til tider er distraherende. Alle de gamle plastposene, sjokoladepapirene og avisene trigger så mange assosiasjoner at man til tider må kjempe litt med seg selv for å holde fokus på filmen. De frika klærne, det fettete håret og de respekterte skuespillerne som er kledd opp i det verste både 70 og 80-tallet kan by på, gjør det vanskelig å ta det du ser alvorlig, men det er da kanskje heller ikke meningen.

Stødig hasjvrak

Persongalleriet er karikert til det troverdighetsløse. Vi møter Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch i hovedrollene. Til tross for at det kan virke som om de opptrer i minst halvparten av alle norske filmer, har de aldri spilt sammen før. Selv om han er rusa store deler av filmen, er Joners rollefigur det stødigste holdepunktet i filmen. Joner klarer å gi Carl så mange lag at man kan se den latterlige hasjdusten, men også at det finnes et sympatisk menneske under dette.

Vi møter også Bjørn Sundquist som den sobre politimannen Stalin Knudsen (!), Linn Skåber som seksuelt frigjort hippie og Kåre Konradi som vannseng-selgende jappe. De utgjør et fargerikt persongalleri, men blir aldri mer enn litt artige bipersoner.

Dårlig balanse

Filmen har store problemer med å holde en balanse. Er det en komedie eller thriller? Er det et politisk innlegg i legaliseringsdebatten, eller et parodisk spill? «Den siste revejakta» blir aldri verken særlig morsom eller tankevekkende.

Filmen klarer likevel å gjøre noe få andre norske filmer har våget å gjøre. Den er politisk ukorrekt. «Den siste revejakta» forteller en historie uten en moralsk klokke, og det gjør den i allefall frigjørende.