Politikere og pensjon

Disse seks skal til sammen ha fått 5,4 millioner for mye i pensjon. Nå går det mot full gjennomgang i Stortinget. (<em>Foto: Scanpix)</em>
Disse seks skal til sammen ha fått 5,4 millioner for mye i pensjon. Nå går det mot full gjennomgang i Stortinget. (Foto: Scanpix)

<pDet er menneskelig å feile, men man burde kunne forvente at stortingsrepresentanter etterlever de reglene de selv er med på å vedta.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIRSDAG SKREV DAGSAVISEN at seks tidligere stortingsrepresentanter har fått nær seks millioner kroner for mye i pensjon. Eller «avslørte» som det heter i pressekretser. Avsløringene er basert på stikkprøver Riksrevisjonen har foretatt av pensjonsutbetalinger i perioden 1998-2008.

DE TIDLIGERE STORTINGSREPRESENTANTENE reagerte med vantro, sjokk og sinne på å bli fremstilt som juksemakere og triksere. Den mest prominente av de seks, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, har sågar på eget initiativ betalt tilbake det han fikk utbetalt for mye i 2006. Det kan synes som at mediene i sin jakt på avsløringer her kan ha gjort en fjær til fem høns og uberettighet stemplet de representantene det gjelder som kjeltringer.

DE FOLKEVALGTE på Løvebakken har en av Norges mest gullkantede pensjonsordninger. Mens det tar 40 år i arbeidslivet å få full pensjon for vanlige folk, trenger stortingsrepresentantene bare 12 år på å opparbeide fulle rettigheter. I tillegg gir den såkalte 75-årsregelen representantene mulighet til å bli alderspensjonister når antall år på Stortinget pluss alder blir 75 år.

Om kjeltringstempelet er noe overdrevent, er kritikken helt berettiget. VED SIDEN AV kan de ha «sporadisk» inntekt, men for å unngå avkortning eller bortfall av pensjonsutbetalingen må ikke inntekten overstige stortingspensjonen på vel 430.000 kroner. Men det er nettopp det den har gjort for de seks politikerne Riksrevisjonen har merknader på. Ifølge Stortingets regler må representantene selv melde fra om grunnlaget for pensjonsutbetalingen endrer seg.

DET ER ÅPENBART kritikkverdig at tidligere stortingsrepresentanter ikke har rapportert sine inntekter på en korrekt måte og til korrekt instans, men kvalifiserer dette til å bli stemplet som kjeltring?

Tidligere miljøvernminister og AP-politiker Thorbjørn Berntsen sier at ingen har gjort han oppmerksom på at han har fått for mye og at han har tatt imot sin pensjon i god tro. Han mener at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.

I DET VIRKELIGE LIV kan man bli dømt for bedrageri om man mottar arbeidsledighetstrygd og ikke oppgir arbeidsinntekt. Ved utfyllelse av selvangivelsen så er det den enkeltes plikt å sørge for at alle poster er riktige, også ved ferdig utfylt selvangivelse basert på arbeidsgivers innrapportering av lønn og goder. Selv minstepensjonister må betale tilbake for mye i mottatt pensjon dersom det oppdages feil.

Det ligger en forventning om at våre folkevalgte skal være ærlige, redelige mennesker som vi kan stole på. Det er menneskelig å feile, men man burde kunne forvente at stortingsrepresentanter - både tidligere og nåværende - etterlever de reglene de selv er med på å vedta. Så om kjeltringstempelet er noe overdrevent, er kritikken helt berettiget.

SIST GANG DET var en stor debatt om lønns-og pensjonsbetingelsene på Stortinget var i 2004, da pensjonskommisjonen ønsket å reformere stortingspensjonen . SVs Ågot Valle sa den gang at Stortinget hadde vanvittig gode ordninger og at reglene måtte endres for at de skulle oppfattes som legitime blant folk flest. Sigbjørn Johnsen (Ap) leder utvalget som blant annet skal se på stortingspensjonene. Han sier det kan være gode grunner til at stortingspensjonen bør stå i en særstilling, men det er grunn til å tro at Stortinget med denne saken vil innse at Valle har rett og vil gå med på større endringer.

DERSOM DET SKJER så kan det også få den heldige virkningen at flere representanter tar en eller to perioder og så går tilbake til arbeidslivet. I stedet for å ha et storting der representantene biter seg fast i posisjonene sine for å oppnå den gullkantede pensjonsavtalen, kan dette brøyte veien for nye krefter som ikke nødvendigvis ser på en livslang stortingskarriere som sitt største mål i livet.

UANSETT BURDE VI kunne kreve at våre fremste folkevalgte tar seg bryderiet med å følge de lover og regler som de forventer at norske minstepensjonister skal følge. Det er ikke for mye å be om.

Personvernpolicy