Late Of The Pier: «Fantasy Black Channel» (Zarcorp/Parlophone/EMI)

Spenstig debut

<p class="hidden"> </p>
 

<pEngelske Late Of The Pier seiler opp som en av årets mest spennende debutanter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Fantasy Black Channel»«Fantasy Black Channel»

Med albumet «Fantasy Black Channel» har Late Of The Pier fra landsbyen Castle Donington i Leicestershire (i nærheten av Derby og Nottingham, red.anm.) levert en sterk søknad til den gjeve Mercury Music Prize.

Kvartetten viser muskler på debutalbumet ved å sette sammen et i utgangspunktet noe forvirrende lydbilde som spriker i mange forskjellige retninger på en gang. Referansene inkluderer folk som Gary Numan og Brian Eno, men samtidig nikker de tungt til progrockeren Frank Zappa.

Forløperen til albumet fikk vi mars i form av den doble A-sidesingelen «Space And The Woods»/«Focker», hvor særlig Numans gamle band Tubeway Army lusker i kulissene. Men selv om likhetstrekkene slett ikke er ubetydelige, fremstår ikke Late Of The Pier som noe synthpopband. Her er det altfor mange nyanser og tråder som gjør dem til noe langt utover det.

Bandet oser nesten over av energi i mer eller mindre hvert eneste bidrag på albumet. De slenger fra seg elektriske impulser i tilsynelatende alle mulige himmelretninger, og det er nødvendig å trekke pusten stadig vekk for å henge med i svingene. Resultatet er like heftig som det er vågalt, og Late Of The Pier kommer stort sett i havn med æren i behold.

De spenstige låtene smitter, selv om de kanskje ikke rent melodisk sett sitter ved første gjennomgang. Likevel er det noe med energien og utsrålingen som gjør dette til en uvanlig fengslende lytteropplevelse. Bandets særpreg gir dessuten gutta identitet i havet av alle de andre som skriker om oppmerksomheten der ute.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy