Kom igjen a'gutta - del 2

<pSemifinalen i fotball mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1982, regnes som en av VM-historiens mest dramatiske kamper. Mye takket være Toni Schumacher og Svein Arne med den korte lunta. </p

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les del 1 her.

Alle i hele universet, med unntak av noen få tyskere, mislikte det vesttyske laget som entret banen i semifinalen 1982.

Hvorfor?

Fordi laget bestod av en gjeng juksemakere, som i den famøse kampen mot Østerrike i gruppespillet; der begge lag gikk videre med 1-0 til Vest-Tyskland, ruslet rundt og håndhilste på hverandre etter 1-0 scoringen, mens ballen trillet hit og dit og ingensteds. Etter at Vest-Tyskland tok ledelsen etter ti minutter skjedde det absolutt ingenting ute på banen. Algerie, som sensasjonelt hadde slått Vest-Tyskland i den første kampen, måtte reise hjem.

Vi snakker skandale.

Da de franske spillerne, som gjennom hele turneringen hadde spilt kremfotball, løp inn på banen ønsket en hel verden at de skulle demontere juksemakerne. Lurendreierne fra Østerrike hadde franskmennene allerede ekspedert.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Svein Arne, Johannes, Felix og jeg («sze boyz frrrom Norrrway»), satt på en restaurant omringet av tyskere, som 18 minutter inn i kampen hoppet og danset rundt oss etter at den lynraske vingen Littbarski hadde ført Vest-Tyskland i ledelsen. Vi smilte mildt, og gjorde det eneste fornuftige, bestilte flere øl.

Da vår store helt Platini utlignet ti minutter senere på straffespark, hoppet vi opp fra stolene, men satte oss forsiktig ned da vi hørte murringen som oppstod i lokalet. Det var bare en ting å gjøre, mer øl. Etter 60 minutter ble Genghini erstattet av Battiston , som kun kort tid etterpå ble spilt igjennom. Det var ham mot den tyske keeperen «Toni» Schumacher. Vi var halvveis oppe fra stolene. Definitivt et knappenålsøyeblikk; det bare måtte bli scoring.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så tok galskapen over. Schumacher, som hadde forvandlet seg til en rasende okse, spiddet nådeløst den stakkars franskmannen, og ballen trillet sakte ut over dødlinja. Dommer Corves fra Nederland lignet til forveksling en drøvtygger der han handlingslammet stod som limt fast til bakken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke utvisning, ikke straffespark. Bare galskap og utspill fra mål.

Battiston ble båret av banen i bevisstløs tilstand og erstattet av Lopez. Fotballverden var i sjokk. Selv tyskerne rundt oss gispet etter luft. Det føltes som om den verste grisetaklingen gjennom tidene ble slukt opp av tiden, som om den aldri hadde funnet sted. Schumacher, som burde vært båret av banen i tvangstrøye, ruslet rolig tilbake til målgården som om ingenting hadde skjedd.

Etter 90. minutter var stillingen fremdeles 1-1. Det var klart for ekstraomganger. Som begynte helt fantastisk. Dobbelpang og 3-1 til Frankrike ved Trésor og Giresse. Franske flagg bølget fram og tilbake på tribunen, og vi kastet oss på bølgen proppfulle av alkohol og ungdommelig overmot.

Go Toora Loora Loo-Rye-Aye and we can sing just like our fathers. (Dexys Midnight Runners)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men så entret Karl-Heinz Rummenigge banen. Spissen fra Bayern München, som hadde vært forfulgt av skader under mesterskapet. Det tok nøyaktig seks minutter før de tyske spillere kastet seg over ham. 3-2. En halv øl senere red vi ikke lenger på skummende bølger, men sank som steiner, mens havet av tyskere rundt oss nådde uante høyder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klaus Fischer hadde på spektakulært vis utlignet til 3-3.

Det var da jeg kjente svovellukta komme sigende mot meg, og oppdaget at Svein Arne lignet en overmoden tomat med akutt behov for førstehjelp. Og snart var det klart for VM-historiens første straffesparkkonkurranse.

Tyskeren Stielike faller til bakken som en spurv etter å ha misset på straffesparket. Vi er høyt oppe. Men så bommer Didier Six for Frankrike. Når Bossis litt senere legger ballen på krittmerket holder verden pusten. Han må score. På streken foran ham står det en gal okse og skraper med føttene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bossis tar fart.

To sekunder senere er han forvandlet til en gammel mann. Schumacher derimot hopper opp og ned som en jypling. Det er knapt til å holde ut. Sistemann ut er kolossen Hrubesch. Jeg korser meg for første gang i mitt liv, og lukker øynene.

Jeg hører den tyske jubelen. Fritt fall. Bunnløst dyp. Jeg reiser meg opp og går til baren med blikket naglet til gulvet.

I det jeg blir servert gravølet hører jeg et lett gjenkjennelig brøl. Svein Arne beveger seg som en gresk diskoskaster, mens han svinger rundt på bordet med et digert ølkrus i hånda. Dampen stiger opp fra den svære kroppen. Ølkruset treffer Schumacher midt i trynet, samtidig som fjernsynet blir forvandlet til et stort, svart rykende hull.

Sju sekunder senere har vi alle satt ny personlig rekord på 60 meter'n. Vi er hinsides tid og rom. Vi rir bølgen, vi svever. 4-3 til Frankrike. Og minst én tysker har jævlig vondt i kjevepartiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kom igjen'a Svein Arne, I swear, at this moment you mean everything

Det er slike øyeblikk som vekkes til live i kjellerstua mi, 25 år etter. Dexys Midnight Runners. Kevin Rowland. Albumet over alle album, «Too-Rye-Ay». Fotball. Spania. Øl.

Er jeg en nostalgisk jævel? Svaret er et ubetinget ja. Men ikke hele tiden. Som samboer med et lite fyrverkeri av ei dame og pappa til to små jenter, lever jeg stort sett her og nå det meste av tiden. Jeg kjøper mengder med ny musikk uten referanser til min egen fortid, har gamle og nye venner, spiser sushi og tenker nettverk.

Men av og til når jeg trenger et frikvarter fra «nuet», hender det at jeg lukker øynene og legger en vakker liten tidsmaskin på platespilleren. Alene med meg selv og fortiden. Og da tenker jeg kanskje litt på Svein Arne som sklei bort fra meg en gang på slutten av 80-tallet. Visst er det litt trist og vemodig, men mest av alt er det godt. For sammen bygde vi en gang i verden et reisverk ingen kan rive ned. Et reisverk som er en viktig del av meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fortid eller fremtid? Who cares. Vi var, vi er, vi blir. Verre er det ikke.

Så, kom igjen'a gutter. Ta tilbake fortiden. Spa dem fram, de gamle magiske LP-platene og den slitne platespilleren dere har gjemt bort på loft og i kjellere. Drit i maddammen. Stå på krava, og krev en vegg i kjelleren. Tro meg, dere vil ikke angre. For kanskje vil dere, som meg, oppdage at dere som purunge verdensmestre faktisk hadde langt bedre musikksmak enn i dag. Og skulle dere ikke lenger være stolte eiere av en platespiller er det bare å kjøpe en. For små vakre tidsmaskiner som forvalter evigheten går aldri av moten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Epilog

Bandet kommer inn en etter en, setter seg ned og begynner å spille. Johannes og jeg står midt i lokalet. Vi har ikke sett hverandre på fem år, men etter tre øl er det som om tiden har stått stille. Svein Arne og Felix dukket aldri opp. Kanskje ikke så merkelig; vi har knapt prata med hverandre på 15 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kevin Rowland entrer scenen ikledd dress, slips og pels. Den gamle helten med den store stemmen. - Fy faen, visker Johannes, mannen er jo helt konge. Sjekk den pelsen'a. I det Rowland åpner munnen, korser jeg meg for andre gang i mitt liv:

- Kom igjen'a, Svein Arne, få ræva i gir, din jævla sinke!

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden