Pappajente

<p class="hidden"> </p>
 

<pNår faren til Åsa har drukket så mye at han mister bevisstheten, sitter hun ved beina hans og leker. For henne er han den beste pappaen i hele verden.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Åsa Linderborgs far døde begynte å hun på skrive om ham.

Fra side til side bringer hun ham tilbake i live. Det føles som å åpne et familiealbum fra 70-tallet. Der er den gyselige lampetten, krystallkronen og klokkeradiosenga. Her er pappa, bestemor, bestefar og meg. Linderborg lager klare og fargerike portrettbilder i et nostalgisk skjær. Hun skriver ærlig, men med kjærlighet.

«Meg eier ingen» er beretningen om en alenepappa med alkoholproblemer sett gjennom datterens øyne. Far og datter går drar på handletur. De kjøper boksemat, øl og godteri. Når Åsa ikke vil ha godteri blir pappa bekymret. Han vil gi henne alt, men kan likevel ikke gi henne det hun trenger.

Mest av alt er det en fortelling om ensomhet som ikke er til å holde ut. Åsas far drikker for å glemme hvor lykkelig han engang var. Åsas mor forlot henne og faren når hun var liten. Siden det har Åsas far lagt stoltheten sin i rollen som alenepappa og arbeider på den lokale fabrikken. En gang var han den kjekkeste hockey-spilleren i byen. Nå er det umulig å komme gjennom en dag uten å drikke.

Åsa Linderborg er kulturjournalist i Aftonbladet. Dette er hennes første roman, og den ble nominert til den prestisjetunge svenske Augustprisen i fjor.

Linderborg skriver lett og ledig. Dette kunne blitt en bitter fortelling om omsorgssvikt, men hennes kjærlighet til sin far tillater det ikke. I stedet forsøker Linderborg å vise en side av sin far som de som har avskrevet ham ikke ønsker å se.

Skjønnheten ligger i detaljene og nyansene. «Meg eier ingen» er en vakker roman om å ikke strekke til.

Personvernpolicy