Vil sette skapet på plass... Bob-Bob

<p class="hidden">Bob Dylan anno 1975. Foto: SonyBMG </p>
Bob Dylan anno 1975. Foto: SonyBMG 

<pI ukas Full av Fuzz er det Bob Neuwirth og hans relasjon til blant annet Bob Dylan det handler om.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Down On The Farm, på Gribsrød gård, utenfor Halden er en alle-for-én, én-for-alle begivenhet. Det betyr at alle som er involvert må bidra på alle tenkelige måter.

Således befant jeg meg søndag morgen, etter to-tre timers søvn, på vei nordover på E6, i min funky Saab, i retning Gardermoen flyplass.

Ved siden av meg i passasjersetet satt en av rockhistoriens absolutte legender; maleren/sangeren/låtskriveren og fikseren Bob Neuwirth.

Han hadde fått enda mindre søvn enn meg, natten hadde vært punktert av andre DOTF-artisters coming and going på hotellet, og til slutt hadde han holdt seg våken ved å se på OL-sendinger fra Kina. På tross av mangelen på søvn var 69-åringen i godt humør da jeg fant ham i frokostsalen på Haldens Grand Hotel. Vi hev gitar og koffert i bagasjerommet og snek oss ut av byen mens etterdønningene av kanonkonserter med The Only Ones, Jon Langford Band, C.C. Adcock, I See Hawks In.L.A., og et dusin andre artister, fortsatt suste rundt i hodet.

På veien med rockens første sirkusfølge

De stipulerte to timenes kjøretur mot Gardermoen skulle vise seg å gå som et lyn i selskap med en som var DER. DA! Blant annet i England i 1965 og på veien med rockens første sirkusfølge ti år senere, i USA.

Foto: promo/Down On The FarmFoto: promo/Down On The Farm

Bob Neuwirth ble født i Akron, Ohio 1939, to år før mannen som hans liv for alltid er knyttet til kom til verden som Robert Zimmerman i Duluth, Minnesota.

I de siste drøye 40 årene har Bob Neuwirth vært sentral i en serie viktige kulturelle hendelser. Navnet hans har, med jevne mellomrom, dukket opp da populærmusikkhistorien har gjort et byks, fremover eller, for den saks skyld, til siden.

På tidlig 60-tall var han en av nøkkelpersonene i folkscenen i byen Cambridge, Massachusets i USA. Det var her han traff den da ukjente Zimmerman. Da Minnesota-sangeren kort tid etterpå fikk sitt gjennombrudd som Bob Dylan, var Neuwirths nummer ett av de viktigere telefonnumrene i adresseboka hans.

Det er disse to karenes opptreden i D.A. Pennebakers legendariske og banebrytende dokumentarfilm, «Don't Look Back», om Dylans englandsturne i 1965, som har sementert myten om at Bob Neuwirth var mannen som lærte Dylan å oppføre seg som en «drittsekk».

Uansett hvem som lærte hvem hva, duoen gjør i filmen livet surt for reportere, hotellfolk, managere og kolleger. I fjor kom «Don't Look Back» i oppgradert jubileumsversjon, og både Neuwirth og Pennebaker gjorde i den forbindelse intervjuer med verdenspressen.

- Jeg var en lutfattig billedkunstner i San Francisco, som så vidt klarte å overleve fra dag til dag, da Bob ringte meg og fortalte at han hadde måttet sparke roadmanageren sin, Victor Maymudes. Han lurte på om jeg kunne ta over jobben på to dagers varsel. Jeg fortalte ham at jeg ikke hadde peiling på hva roadmanangerjobben innebar, men money talks. Han tilbød meg såpass mye penger for å bli med til England at jeg ikke hadde sjanse til å si nei. Dagen etter ruslet jeg inn på kontoret til Bobs manager, Albert Grossman, i New York. Før jeg fikk sagt noe som helst ga Albert meg beskjed om at jeg måtte bli med dem og plukke opp pengene som Bob skulle få for en spillejobb utenfor New York samme kveld.

Lur metode

- Albert hadde kommet opp med en lur metode for å tjene gode penger til artistklientene sine. Han hadde funnet ut at alle colleger satt på midler som skulle brukes på litterære forestillinger. Han lyktes med å få disse ganske amatørmessig drevne studentklubbene til å booke både Bob og Peter, Paul & Mary, hans andre store klienter. Det var dette som var begynnelsen på det som ble kjent som «The College-Circuit», som senere alltid har vært viktig for å få frem nye artister.

- Halvparten av honoraret var betalt på forhånd, resten, ble jeg fortalt, skulle overleveres i Bobs pause mellom settene. Bob og Albert hadde et lurt glimt i øyet da de ba meg om å hente pengene.

Det viste seg raskt at han som var leder for studentene ikke hadde forutsett dette. Han hadde verken den godkjente sjekken eller kontantene jeg ba om.

Da var det min oppgave å si fra at det ikke ble noe annet sett fra Bobs side. Vi kom til å dra hjem.

Lederen fikk panikk, dama hans kom ikke til å tilgi ham om Bob ikke fortsatte å spille.

Tilbake hos Albert og Bob med det magre resultatet, fikk jeg beskjed om å sette hardt mot hardt. Og Bob begynte å bli rastløs. De 20 minuttene som pausen var annonsert til å vare, var forlengst over. Jeg klarte å overtale studentlederen til en dollarrulling i klubbhuset deres, og det reddet konserten.

Etterpå skjønte jeg at Albert og Bob hadde lagt opp til disse problemene for å se om jeg kunne løse oppgaven med å være pengeinnkrever. Dagen etter dro vi til London, sammen med D.A. Pennebaker og kameraet hans.

Neuwirth var også med på Dylans egen oppfølger til «Don't Look Back», den aldri offisielt utgitte «Eat The Document», der også John Lennon deltar. Verken Dylan eller Lennon er spesielt nykter her.

Hjalp Janis frem

Mot slutten av 60-tallet var Neuwirth stadig på farten i USAs sentrale musikkbyer og han jobbet spesielt for å få frem en av sine beste kamerater, Kris Kristofferson. I den forbindelse sang Neuwirth Kris' sang «Me And Bobby McGee» for sin venninne Janis Joplin. Joplins versjon av «Me And Bobby McGee» er definitivt rockhistorie!.

Men Neuwirth ga seg ikke med det innspillet. Han bidro ytterligere til Janis' posthumt utgitte mangemillionselger «Pearl». Han skrev nemlig sangen «Mercedez Benz» sammen med Janis og poeten Michael McClure.

Da Bob Dylan bestemte seg for å legge ut på turné i 1975, med et helt nytt ensemble, ga han Bob Neuwirth i oppgave å sette sammen bandet. Resultatet ble Rolling Thunder Revue, der et stort antall av samtidas rockstørrelser og noen svært oppegående nykommere reiste rundt som et sigøynerfølge og gjorde mindre og relativt improviserte konserter.

Møtte Seasick Steve, Amy LaVere og Ed Pettersen i forbindelse med Down On the Farm i forrige uke. Foto: Kai JarreMøtte Seasick Steve, Amy LaVere og Ed Pettersen i forbindelse med Down On the Farm i forrige uke. Foto: Kai Jarre

Nok en gang ble hele virksomheten filmet og resulatet ble den lange surrealistiske filmen «Renaldo And Clara» som ble ferdig(?) i 1978. Det var under Rolling Thunder Revue at Neuwirth også involverte den da ukjente musikeren og låtskriveren, og senere produsenten, T-Bone Burnett («Oh Brother Where Art Thou?», Robert Plant & Alison Krauss).

- Det kommer snart en egen dokumentar om Rolling Thunder Revue, jeg har blitt intervjuet for den allerede.

- Den sommeren hadde jeg tilbrakt hjemme i Ohio, etter en stund ble jeg rastløs og kjørte til New York, rett til Greenwich Village. Jeg klarte å snike meg med på en plakat på en av klubbene der Ramblin' Jack Elliott spilte. Jack var legendarisk for å lykkes med å få andre til å gjøre spillejobbene for seg, ved å invitere folk opp på scenen. Der dukket også Bob opp, på vårt faste sted The Other End. Det tok ikke lang tid før vi fikk ham opp også. Dette gjentok seg hver dag i et par uker, ryktene begynte å spre seg og flere og flere musikere innfant seg.

- Jeg husker at jeg spurte Mick Ronson (Bowie, Ian Hunter), fra scenen, om han kunne tenke seg å spille med den virkelige Dylan! Ha-ha-ha! (Hunter har aldri lagt skjul på at han er en stor Dylan-beundrer).

Spontanturné

- Etter hvert hadde vi et knallband med T-Bone, Steve Soles og David Mansfield, bassisten Rob Stoner, fiolinisten Scarlet Rivera og etter hvert også Roger McGuinn fra The Byrds. Bob bestemte at vi skulle legge ut på turné, på små steder, bare annonsert kort tid på forhånd. På høsten hadde vi fått med oss Joan Baez, som Bob ikke hadde hatt kontakt med siden sekstitallet, poeten Allen Ginsberg, skuespillerinnen Ronee Blakely og vi flyttet alle inn på Gramercy Park Hotel for å øve. Til slutt var vi over 70 personer, inkludert Sam Shepard som skulle hjelpe til med roadmovien som ble til «Renaldo & Clara».

Rolling Tunder Revue ble omkranset av albumene «Blood On The Tracks» og «Desire», to av Bobs beste i mange Dylanonlogers bok, og det rå livealbumet «Hard Rain», tapet på turneen.

Underveis har Bob Neuwirth laget fem egne album, det første i 1974, det siste i 1999. Han har fortsatt å skrive sanger, fra tid til annen sammen med de beste av de beste låtskriverne. Et overlegent eksempel er sangen «Biggest Bordertown In The World», om New York, komponert sammen med Tom Russell.

«The Bootleg Series Vol. 5: Live 1975: The Rolling Thunder Revue», albumet med DVD som foreviget turneen i 1975 kom i 2002«The Bootleg Series Vol. 5: Live 1975: The Rolling Thunder Revue», albumet med DVD som foreviget turneen i 1975 kom i 2002

«Look Up» er en liveplate, spilt inn under Neuwirths reiser, spilt inn blant annet på soverommet til Patti Smith i Detroit, stua til Farmen-aktuelle Elliott Murphy i Paris og i kabinen til tidligere Eagles-medlem Bernie Leadon i Tennessee.

«Havana Midnight» ble spilt inn på Cuba i 1999 sammen med den kubanske komponisten Jose Maria Vitier.

I 1994 laget han den svært godt mottatte «Last Days On Earth» sammen med Velvet Undergrounds John Cale.

På 2000-tallet har Bob Neuwirth vært involvert som produsent for D.A. Pennebaker-filmen «Down From The Mountain», med opptak fra Grand Ole Opry i Nashville, med mange av artistene som var med på soundtracket til spillefilmen «Oh Brother Where Art Thou?», deriblant Alison Krauss, Emmylou Harris og Gillian Welch.

Han har også vært med på Hal Wilners konsertserie dedikert til musikksamleren Harry Smith, sammen med folk som Beck, Nick Cave og Lou Reed.

Vil skrive sin egen historie

- Jeg vurderer å skrive min egen historie, og samle musikken jeg har laget. Det er så mye bullshit om meg i alle disse Dylan-bøkene at det kunne vært fristende å få satt skapet på plass. Ikke minst kunne jeg tenke meg å få frem at livet mitt har dreid seg om veldig mye annet enn Bob Dylan. Sist jeg snakket med ham, slo det meg hvor fanget han er av sin egen situasjon. Han både hater det og elsker det. Jeg tror ikke han kan ha noe normalt liv, han er så vant til å være på veien og at folk fikser ting for ham, er på tå hev for alle hans ønsker og påfunn. Han later som han lider under alle sikkerhetstiltakene rundt seg. Men han vil også være nettopp den stjernen han er.



Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy