Kan vi stole på kineserne?

Trampolineduoen Lu Chunlong (t.v.) og Dong Dong jubler over gullet de erobret i Beijing. Men er det bare hardtrening som er årsaken til kinesernes enorme opptur i eget mesterskap, spør sportskommentator Dag Vidar Hanstad. (Foto: Scanpix)
Trampolineduoen Lu Chunlong (t.v.) og Dong Dong jubler over gullet de erobret i Beijing. Men er det bare hardtrening som er årsaken til kinesernes enorme opptur i eget mesterskap, spør sportskommentator Dag Vidar Hanstad. (Foto: Scanpix)

<pKina seirer på alle fronter i sitt eget OL. Rent sportslig blir skyhøye forventninger innfridd, og dét uten en eneste dopingskandale. Mistankene er det verre å slippe unna. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DAG VIDAR HANSTAD

Sommerlekene går mot slutten, og det kan fastslås at kinesiske myndigheter har lykkes i sin strategi. Brudd på menneskerettigheter og Tibet-spørsmålet har kommet i skyggen av en fantastisk idrettsfest. Det har ikke minst vertenes egne utøvere sørget for. Amerikanere og russere blir slått sønder og sammen i kampen om å ta flest gullmedaljer. Med god uttelling avslutningshelgen kan Kina totalt komme opp mot 60, nesten en dobling fra Athen i 2004. Og da var kineserne henrykte!

Allerede i 1980-årene, lenge før Den Internasjonale Olympiske Komité (IOC) i 2001 tildelte Kina lekene, ble det meislet ut en plan om å bruke toppidretten som et middel for å bidra i nasjonens åpne dør-politikk. Som en konsekvens ble eliteidretten en del av planøkonomien og det administrative systemet. Denne virksomheten ble forsterket etter tildelingen av sommerlekene, noe som ble understreket av sportsministerens ordre om å kanalisere finansielle og menneskelige ressurser både sentralt og lokalt til å støtte eliteidretten for å vinne heder og ære for landet. Hele nasjonen skulle være med.

Farlige forbindelser…


Med så mye prestisje lagt inn satsingen, er det nærliggende å spørre om ikke også doping inngikk i den nøye planlagte strategien? Dette er ikke minst relevant fordi den kinesiske toppidrettssatsingen bygget på det man hadde lyktes med i Sovjetunionen. Det er i dag allment kjent at statsdrevne dopingprogram inngikk i deres strategi selv om dokumentasjonen ikke er like klar som i Øst-Tyskland, der åpningen av Stasi-arkivene viste kynisk, og ikke minst livsfarlig, misbruk av idrettsutøvere. Også hører det med til historien at en rekke trenere og doktorer fra DDR reiste til Kina for å øse av sin erfaring på 1990-tallet.

DDR og Sovjetunionen er borte, mens Kina har vokst frem som supermakt innen eliteidrett. Har doping vært med på å fremskynde denne utviklingen, er ikke kineserne alene om det. Den tøffeste konkurrenten i kampen om flest gull i Beijing, USA, har vært gjennom store dopingavsløringer – ikke minst i friidrett. 100-meterløperen Marion Jones ser årets OL i en fengselscelle i Texas etter å ha rotet seg opp i løgner i forbindelse med sitt dopingmisbruk da hun vant fem OL-medaljer i Sydney for åtte år siden. I alle idretter, og nær sagt alle nasjoner, er det utøvere som lar seg friste til ta en snarvei.

Statens innvirkning


Det spesielle med Kina er de ekstremt nære båndene mellom idretten og myndighetene. Den nasjonale olympiske komiteen er under sterk statlig kontroll, og kan ikke kalles autonom etter vestlig vurdering. Den anerkjente britiske forskeren Barrie Houlihan, som har skrevet mye om doping i idretten, fremholder at Kina på midten av 1990-tallet var ansett for å være den eneste nasjonen der myndighetene fortsatt var involvert i systematisk idrettsdoping. Dette blir imøtegått av en kinesisk kollega, Fan Hong, som mener det ikke finnes et eneste bevis på noe slikt, men at det er en lettvint vestlig innfallsvinkel på den kinesiske fremgangen.

Samtidig skriver hun, i sitt etter hvert så omfattende arbeid om eliteidrett i Kina, at staten har lagt et nærmest umenneskelig press på utøvere og deres trenere i det hun omtaler som medaljegalskapen siden 1980-tallet. Hele idrettsbevegelsen har vært under stort press fra myndighetene for å produsere flest mulig gullmedaljer. Ikke bare fordi myndighetene har satset så mye, men også fordi mye av trenernes inntekter har vært prisgitt sterke resultater. Konsekvensen har vært doping i stor stil i en del idretter.

Doping satt i system


Og noen store skandaler. VM i svømming i 1988 og 1998, Asiamesterskapet i 1994, og ikke minst OL i 2000 ble preget av store dopingavsløringer. Den sistnevnte var trolig den største da et 30-talls utøvere, trenere og ledere ble holdt tilbake i Kina da landets egne kontroller avslørte omfattende juks. Om ikke myndighetene var direkte involvert i doping, lukket de i hvert fall øyne og ører for det som foregikk. Visst reagerte de med sinne og forskrekkelse da utøvere ble tatt, men hevdet at dette var handlinger foretatt på individuell basis. Som om noen trodde på det i et system der det meste var regulert.

Skandalene gjorde at det til slutt ble iverksatt tiltak fra myndighetene. I fjor ble det foretat drøyt 10.000 tester, men det er umulig å vite hva som egentlig har foregått i oppbyggingen til sommerlekene på. At det har vært utført effektive, uanmeldte dopingkontroller i flere av provinsene, kan garantert avvises. Likeledes kan det ikke avvises at gulljakten har betydd så mye at dopingen er satt i system – med myndighetenes velsignelse.

Staten er neppe direkte involvert


Det vil imidlertid overraske. Skandalene rundt årtusenskifte, og ikke minst måten de ble omtalt i vestlige medier, var sårende for kineserne. Dessuten erfarte de hvor stor skade en dopingskandale kan gjøre for et vertskap da de greske sprinterne nesten satte åpningsseremonien i skyggen under Athen-lekene i 2004. Etter de samme lekene uttrykte lederen for antidopingvirksomheten i den kinesiske olympiske komiteen at landet hadde vunnet gullet for dopingkontroller – en medalje som var viktigere enn alle de andre seirene kineserne tok i Athen.

Om Kina virkelig fortjener et gull i antidoping, kan diskuteres, men store ressurser er satt inn på dette feltet. Landet har dessuten involvert seg i et internasjonalt samarbeid for å heve kompetansen. Her kan det selvsagt presenteres konspirasjonsteorier om at dette ikke dreier seg om å heve kunnskapen for å stoppe doping, men sørge for at egne utøvere klarer å lure dopingjegerne og deres analysemetoder. Den forklaringen tror jeg er for tynn.

Les også: Russlands olympiske fadese

Like troverdig som USA og Russland


Når det så gjelder spørsmålet om vi kan stole på kineserne, blir svaret at tilliten bør være like stor, eller liten, som den er overfor andre nasjoner som satser mye på eliteidrett. Forklaringen på den voldsomme fremgangen det siste tiåret og dét klimaks som nås i disse dager, er nok å finne andre steder.

Med et utvalg på 1,3 milliarder å plukke fra, 400.000 barn på idrettsskoler (som ikke kan sammenlignes med norske idrettsskoler), en knallhardt treningsregime, og titalls milliarder kroner i spill for å få frem de aller beste, skal det nesten bare mangle at Kina er blitt en idrettens supermakt.

Les om OL på www.sportsanalyse.no


Les mer om Sommer-OL på Startsiden

Personvernpolicy