Luft og natur

Fleet Foxes. Foto: David Belisle (promo)
Fleet Foxes. Foto: David Belisle (promo) 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pABC Nyheter har snakket med Fleet Foxes, bandet som kastes opp i skyene av både publikum og kritikere. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fleet Foxes slapp i juni sitt debutalbum, nærmest til stående ovasjoner fra så vel musikkjournalister som menigmenn.

ABC Nyheter møtte bandets keyboardist Casey Wescott i en container på Øyas backstageområde. Selv om han var midt i et måltid var han snakkesalig som få, og hadde bare lovord om Norge.

Les Øya-anmeldelsen her

Luft og natur

- Vi har jo nettopp kommet, men kjøreturen hit var helt nydelig, skryter han. Det minnet meg faktisk om The Pacific Northwest og Alaska. Luften her er utrolig ren!

- Og dette er jo Oslo, som har den mest forurensede lufta i Norge.

- Noe som er helt utrolig! Dere har virkelig funnet en god balanse mellom å ha anstendig infrastruktur og å unngå å skade naturen. Det er en vanskelig balanse som de fleste regjeringer dessverre ikke bryr seg om å opprettholde.

- Apropos natur, albumet deres har et veldig organisk lydbilde og naturen er et gjennomgående tema i sangtitlene og tekstene. Er det tilfeldig?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vel, egentlig er det jo ganske tilfeldig, forklarer Wescott.

- Gustav Mahler sa i sin tid at naturen inspirerte ham fordi det er det eneste her i verden du virkelig kan stole på. Og naturen har jo i all tid inspirert kunstnere og musikere. Robin (Pecknold, som skriver bandets tekster, red.anm.) lar seg utvilsomt inspirere av naturen, men jeg tror han i hovedsak tar utgangspunkt i personlige erfaringer og opplevelser når han skriver. Imidlertid blir disse historiene ofte omskrevet til å handle mer om naturen fordi det er mer interessant estetisk sett.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ja, med deres lydbilde ville det liksom bli litt upassende å skrive om å gå på klubb i storbyen?

- Jeg driver med musikk, og når jeg ikke gjør det, sitter jeg som regel inne og leser. Slik er de andre i bandet også, vi er på ingen måte noen festløver. Vi blir ofte oppfattet som gammeldagse og naturorienterte. I større grad enn det vi egentlig er, noe som vel delvis skyldes at vi lever ganske isolerte liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men jeg tror også det i stor grad skyldes estetikken i musikken vår, fortsetter Casey.

- Vi bruker gamle instrumenter og gammel teknologi, dette albumet kunne jo teknisk sett vært spilt inn på 60-tallet. Det gjør at lydbildet vårt blir en grell kontrast til veldig mye annet folk hører på, ettersom det i dag er veldig vanlig å bruke elektroniske og digitale elementer i musikken.

Kjente ikke hverandre

Mellom gulrotstrimler og oliven forteller Wescott at gitarist Christian Wargo var den eneste personen i Fleet Foxes han kjente før bandet spilte sammen første gang.

- Vi kom i kontakt med Robin og de andre gjennom felles venner, og møttes en dag for å prøve å spille sammen. Fra første sekund var det en god dialog mellom oss, og vi kommuniserte utrolig godt med én gang, forteller han entusiastisk.

- Vi stoler på hverandre, og har ingen problemer med å overlate en låt eller idé til andre i bandet. Dette gjør at vi tør å ta en del risker i den kreative prosessen, noe som igjen skaper dynamikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hele lydbildet vårt ble jo til på den måten. Til å begynne med famlet vi rundt i mørket, men vi utviklet oss hele tiden. Til slutt hadde vi tonnevis med låter. Da vi skulle mastre plata valgte vi ut en bunke sanger som passet godt sammen, og forkastet en hel bråte andre sanger som heldigvis aldri noen vil høre, ler den unge Seattle-mannen.

- Plata kan oppfattes som et litt dogmatisk prosjekt, på grunn av at det låter så ulikt alt annet som lages i dag. Men sånn var det altså ikke?

- På ingen måte. Vi unngikk alle militante og dogmatiske holdninger. Vi forsøkte hele tiden å ha en mest mulig intuitiv og naturlig kreativ prosess. Å legge inn begrensninger ville bety å hindre endringer og utvikling, som er akkurat det motsatte av det vi ville gjøre. Det er viktig å behandle hver sang på ulikt vis. Hvis man ikke gjør det, blir det fort samlebåndaktig, og det ville vi absolutt unngå. Du kan egentlig si at vi var militant umilitante når vi jobbet sammen, sier Casey og ler

Artikkelen fortsetter under annonsen

Phil Ek versus Phil Spector

Fleet Foxes' debutalbum er produsert av Seattle-baserte Phil Ek, som blant annet har produsert album for Built To Spill, Modest Mouse, The Shins og Band Of Horses, for å nevne noen.

Fleet Foxes' lydbilde er imidlertid ganske annerledes fra den moderne indiepopen man vanligvis forbinder med denne mannen.

- Det er det som er så fint med Phil, sier Casey.

- Han fokuserer på å utføre bandets sound, ikke å gjennomføre sine egne ideer. Ta reverben vår, for eksempel. Det er min egen, en diger, åtte fot lang plateklang som vi måtte bruke truck for å få inn i studioet. Men det hadde ikke Phil noe imot. Han var veldig komfortabel med å jobbe på våre premisser, han hadde ingen problemer med å holde vårt tempo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når vi spiller inn ideer, går det nemlig ganske raskt, småflirer keyboardisten.

- Det er jo ikke gjort i en fei å mikse åtte samtidige vokalspor, men Phil klarte å henge med. I tillegg er han veldig flink til å kommunisere, og du kan alltid stole på at han vil gjennomføre bandets visjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er jo strengt tatt det en produsent skal gjøre, understreker Casey ivrig.

- Jeg mener; se for eksempel på Phil Spector. Han snudde jo produsentrollen helt på hodet. Han hadde jo mange gode ideer, men når det gjelder å lage et godt arbeidsmiljø for artistene var han en grusomt dårlig produsent. Det var jo The Phil Spector Show, rett og slett. Når du har Jim Keltner på trommer og Ringo Starr på perkusjon, de beste musikerne i verden, og tvinger dem til å spille helt enkle ting, vil det jo aldri låte dårlig. It's not rocket science. Men det er det stikk motsatte av det Phil Ek holder på med.

- Ek er jo så å si en legende, hvordan fikk dere ham til å produsere debutalbumet deres?

- Vel, han er jo fra Seattle, i likhet med oss. Jeg vokste jo opp et kvartal fra studioet der (Built To Spill-plata) «There's Nothing Wrong With Love» ble spilt inn. Da jeg var liten pleide jeg å henge rundt utenfor studioet å kikke og spionere. Og der ville liksom Doug Martsch fra Built To Spill være i bakgården, driblende med en basketball. Alle i det miljøet var hyggelige og tilgjengelige, og hvis du ser Phil på en konsert eller noe, kan du alltid stikke bort og slå av en prat. På grunn av det, og på grunn av hva vi ville oppnå lydmessig, var han et veldig naturlig valg for oss.

Forteller Casey før han forsvinner smilende ut i den rene Oslo-lufta.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden