Jackie Leven: «Lovers At The Gun Club» (Cooking Vinyl/Bonnier Amigo)

Leven-de egenart

<p class="hidden">Jackie Leven leverer som vanlig varene. Her fra fjorårets besøk på Down On the Farm-festivalen. Foto: Paul A. Nordal</p>
Jackie Leven leverer som vanlig varene. Her fra fjorårets besøk på Down On the Farm-festivalen. Foto: Paul A. Nordal

<pPå sitt nye album viser Jackie Leven sin vokale styrke til fulle.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Lovers At The Gun Club»«Lovers At The Gun Club»

Kai Jarre og undertegnede gjorde den første norgeskonserten med Jackie Leven og hans daværende band, Doll By Doll, på rocklubben Ratz i Oslo, på tidlig 80-tall. Vi var fanget av Levens storslåtte stemme, hans episke sanger og det faktum at han representerte noe annet enn punk-og new wavens raskt avtagende appell.

Musikken sto i sentrum, ikke mote og posering.

Drøye 25 år senere er Jackie Leven å betrakte som en konstant også i vår hjemlige musikkvirkelighet. Historien om hans dramatiske livserfaringer på 80-tallet, som voldsoffer og dopavhengig, senere som hollistisk rusavvenninghetsguru og whiskeymaker(!), er sentrale i en kunstnerisk virksomhet som har som overordnet mål å reflektere menns liv, livssituasjon og roller i en stadig omskiftende verden.

I den forbindelse har Leven samarbeidet med blant annet forfatteren Robert Bly.

Underveis har han også laget musikk med de to amerikanske kultrockerne David Thomas (Pere Ubu) og Johnny Dowd. Sistnevnte spiller faktisk hovedrollen i tittelsporet og åpneren på dette albumet, «Lovers At The Gun Club».

Levens karakteristiske stemme leverer bare sangens refreng mens Dowd messer frem den surrealistiske teksten mens skuddene hviner rundt ørene på oss. En, mildt sagt, overraskende opptakt til en Leven-plate.

Men mesteparten av «Lovers At The Gun Club» er fylt av Levens patenterte keltiske soul, preget av gnistrende vakre gitarer, tilbakelente, tilnærmet jazza komp, og altså stemmen som kan synge hva som helst til gull. En vokal styrke og egenart som er så kraftig at den er å sammenligne med Miles Davis' trompet eller Carlos Santanas gitar.

På «The Dent In The Fender And The Wheel Of Fate» er Johnny Dowd tilbake med kontrasterende vokale innslag på et jazzfundament som kunne spasere rett inn på enhver Moldefestival; «What's that tapping underground?/It's the wise old jazz of typewriter sound/The keys that tapped out the stories of yore/I hear black ribbon sobbing out of every pore/Turn on the radio in the car/I hear the sweet soul music of the beautiful stars».

Påfølgende «My Old Home» kunne ha løftet enhver Van Morrison-utgivelse fra de siste 20 årene.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Personvernpolicy