Lyttelua 55 (Hei sveis)

<p class="hidden">Phil Spector, en mann for sin sveis. Foto: Damian Dovarganes (AP Photo/Scanpix)</p>
Phil Spector, en mann for sin sveis. Foto: Damian Dovarganes (AP Photo/Scanpix)

<pLyttelua er tilbake. Og denne gangen er det Phil Spector, Any Trouble og Vic Godard som får skinne. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

Her forleden hørte jeg «Pablo Picasso» av og med Jonathan Richman (The Modern Lovers), for tiden aktuell med nye plate tidligere omtalt her på Lyttelua. Teksten, som er utrolig stilig, fikk meg til å tenke på en annen av rockens store menn: Phil Spector.

Grunnen til at tankene hoppet fra Picasso til Spector var følgende:

alright
well he was only 5 foot 3
but girls could not resist to stare
pablo picasso never got called an asshole
not in new york

5 foot 3! Ikke akkurat digert. Og Phil Spector er som kjent ikke svære karen han heller.

Men draget på damene, det hadde de begge.

Akkurat som Prince, Brad Pitt og Johnny Depp, som sikkert alle som en kombinerer innleggssåler med høye hæler.

I min verden knuser Phil hele bunten. Hvorfor?! Vel, altså.....

For det første: Phil Spector lagde på begynnelsen av 60-tallet musikk på en måte ingen andre hadde gjort før ham. Han bygde opp en vegg av lyd, lag på lag med alt som fantes av instrumenter. En mur som fikk flere enn Johnny Ramone til å møte veggen.

For det andre: Ingen i verdenshistorien har båret en parykk som Phil Spector. Ingen!

Elsker du musikk du ganske enkelt være i besittelse av låter som «To Know Him Is To Love Him », «Da Doo Ron Ron», Be My Baby», «Then He Kissed Me», «Baby I Love You », «Walking In The Rain», «You've Lost That Lovin' Feelin' », «River Deep- Mountain High», «White Christmas», «Silent Night», «The Long And Winding Road », «Beware Of Darkness»,« What Is Life », «Imagine», «Danny Says» og «Rock'n'Roll Radio». Alle produsert av Mr. Phil Spector.

Det enkleste er selvfølgelig å skaffe seg Spector-boksen, «Back To Mono». Men fordi den kun dekker utgivelser i perioden 1958-1969, Spector lagde jo stort sett singler i begynnelsen av karrieren, må det spes på med album som «Let It Be», «All Things Must Pass», «Imagine» og «End Of The Century».

Boken «Tearing Down The Wall Of Sound, The Rise And Fall Of Phil Spector», ført i pennen av Mick Brown, anbefales også på det varmeste. Historiene, den ene rarere enn den andre, står i kø boka igjennom. Og persongalleriet? Vi snakker personligheter som Brian Wilson, John Lennon, Leonard Cohen, Jack Nitzsche, Paul McCartney, Ahmet Ertegun, Peter Fonda, Kim Fowley, Rodney Bingenheimer, Dennis Hopper, Yoko Ono, Ike Turner, Al Cooper, John Sebastian og så videre også videre.

Etter å ha lest «Tearing Down The Wall Of Sound» blir du kanskje -som jeg - inspirert til å hente fram «Harvest» igjen. Eller rettere sagt: høre på «A Man Needs A Maid» og «There's A World» produsert av Jack Nitzsche, Spectors høyre hånd gjennom flere år. Noe som igjen kanskje inspirerte deg til å plukke fram Crazy Horse-skivene.

Jo da, det har vært en deilig sommer.

For et par uker siden ramlet den nye Any Trouble-skiva ned i postkassa. Ei plate jeg har ventet på lenge.

Om du ikke visste det: Any Trouble dukket opp i kjølvannet av Nick Lowe, Elvis Costello og Stiff Records. Vi snakker med andre ord pur pop i nyveivdrakt. Ellers som Nick Lowe ville ha sagt: Pure Pop For Now People.

Debutalbumet «Where Are All The Nice Girls?» (Godt spørsmål) høstet mange lovord da det ramlet ned i hyllene, men solgte som gode album flest ikke en tøddel. Helt utrolig egentlig med tanke på at albumet inneholder kanonlåter som «Playing Bogart » og «Girls Are Always Right». Det hører også med til historien at skiva ble produsert av John Wood, bedre kjent som produsent for Nick Drake, John Martyn, Richard Thompson og Lyttelua-favoritten Squeeze.

Etter fire album var eventyret, til min store skuffelse, over. Men nå er de altså tilbake med et brak.

På «Life In Reverse» ruler Any Trouble verden. Igjen. Og kommer til å selge anslagsvis fem plater i Norge. Sagt med andre ord. Denne får du kun tak i via nettet.

Postvesenet i Norge er ikke mye å skryte av. Den eneste dagen i uka de leverer posten presis er pussig nok på fredager. Veldig mystisk (not).

På midten av 80-tallet jobbet verdens kuleste postmann i England. En postmann som på 90-tallet skrev en låt om Johnny Thunders hjemme hos en annen postmann.

Jeg sikter selvfølgelig til Vic Godard, mannen som på slutten av 70-tallet plukket opp mikrofonen og ble frontfigur i Subway Sect, punkbandet som, mye på grunn av Malcolm McLaren, debuterte på legendariske100 Club Punk Festival i Oxford Street i september 1976. En festival som i løpet av to dager presenterte artister som ganske snart skulle snu opp ned på musikkmiljøene i England.

Eller hva sies om Sex Pistols, The Clash, The Damned, Buzzcocks, Siouxsie & the Banshees (med Sid Vicious på trommer), Chris Spedding & The Vibrators, Stinky Toys og altså Subway Sect?

Vi snakker med andre ord om kimen til det som snart skulle bli en musikalsk revolusjon. Selv om band som The Vibrators og Siouxsie & the Banshees ikke var i nærheten av å se forskjell på et trommesett og en gitar. Men skitt au, et sted må man begynne.

I en atmosfære av spy, glasskår, anarki og tullball, entret Vic Godard scenen, og snart hadde Subway Sect, foruten å delta på The Clash' White Riot-turnee, singelen «Nobody's Scared' / 'Dont Split It» i lomma. Men i det bandet skulle ta grep å fullføre debutalbum sparket manageren deres, legendariske Bernie Rhodes (Pistols/Clash), med et unntak, hele bandet på hue og ræva ut døra. Uten at noen skjønte hvorfor.

Unntaket var selvfølgelig det som skulle vise seg å bli verdens kuleste postmann.

Men Subway Sect var på ingen måte historie. Og snart skulle Vic Godard legge i vei på egenhånd. En reise som førte ham i armene på en av postpunkens viktigste personer: Edwyn Collins , kanskje mest kjent som frontfigur i Orange Juice.

Som igjen resulterte i singler som «Johnny Thunders» og «Won't Turn Back». Sistnevnte selvfølgelig utgitt på Postcard.

I 2005 landet Vic Godard & Subway Sect - Singles Anthology i platehyllene. Og er du heldig lyser den mot deg neste gang du besøker en platebutikk. Men igjen, nettet er nok stedet om du vil eie musikk skapt av den punkete postmannen fra Bristol.

Skjønt punkete. Vic Godard og hans kumpaner har langt mer å by på enn det skranglete lydbildet. Swing, (northern)soul og pop er når sant skal sies merkelapper som passer bedre på musikken som rant ut av Godards hode. Tenk deg at Sinatra møter Kevin Rowland som igjen møter Edwyn Collins.

Og det vil du vel ikke gå glipp av?

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Personvernpolicy