Den indre drivkraften

Med gullet i munnen. Foto: Scanpix.
Med gullet i munnen. Foto: Scanpix.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pSelv uten en eneste tittel på fire år, burde vi egentlig ikke være overrasket over OL-triumfen til Olaf Tufte. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
DAG VIDAR HANSTAD

Mannen har en indre drivkraft så sterk at vi håper den smitter over på andre som kan bære de stolte tradisjonene i roing videre.

Norges første gull i Beijing kom i en idrett som har vært sikker leverandør av internasjonale topprestasjoner. Helt siden 1972 har roerne kommet hjem fra sommerlekene med medalje. I de tre siste mesterskapene har Olaf Tufte tatt ansvaret. I diverse medier vil det temmelig sikkert bli gjort forsøk på å plassere prestasjonen i et historisk perspektiv.

Her nøyer vi oss med å vise til idrettsstatistikeren Tom A. Schanke, som før seieren mente et gull til Tufte måtte vurderes meget nøye med hensyn til tidenes norske enkeltprestasjon i et OL. Det å forsvare en OL-tittel regnes som noe av det største i idrett, skrev Schanke, som trolig også vil sende Tufte oppover på listen over våre største olympiere fra plasseringen som nummer åtte etter sølv i Sydney 2000 og gull i Athen for fire år siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Olaf Tufte er temmelig sikkert lite opptatt av slike rangeringer. Han driver en idrett der det i hele tatt er beskjedent å hente. Forbundet har små ressurser, og må til en stor grad støtte seg til Olympiatoppen for å finansiere satsingen til Tufte. Et enormt apparat med mye kompetanse er som er på plass for en roer i verdenstoppen. Men noe lønn til Tufte er det ikke snakk om, men et beskjedent stipend.

Noen sponsorkroner drar han inn, men det er bare snakk om småpenger. Idretten hans er altfor lite interessant rent kommersielt etter som det avvikles bare noen internasjonale konkurranser hvert år. Mediemessig har han dårlig uttelling.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Olaf Tuftes motivasjon handler derfor om noe helt annet. Han er hele tiden ute etter å finne ut hvor langt han kan presse kroppen. Det har like mye vært en kamp mot seg selv som mot konkurrentene. Kong Harald var nok i nærheten av en presis analyse da han etter gulløpet sa at Tufte «kanskje er den idrettsmannen i Norge som har trent mest».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når den enkle oppskriften med masse trening over flere år igjen lykkes, vil Tufte fremstå som en enda tydeligere rollemodell i norsk idrett. Unge utøvere vil bli fortalt hvor mye som kreves for å nå toppen, og at det faktisk ikke finnes noen snarvei. Men det er mulig å lykkes hvis man er tilstrekkelig dedikert. Slik Tufte har vært.

I hans egen idrett ser det ikke ut til at noen har vært det. Det har i stedet vært en urovekkende utvikling de senere årene. I Beijing er Tufte den eneste norske roeren, og i øyeblikket hviler alt ansvar på ham for å bære den stolte tradisjonen videre. Nå må det jobbes intenst både i forbundet og i Olympiatoppen for å legge en bedre strategi enn da man så faresignalene for fire år siden.

Et grep virker fornuftig; at Tufte fra neste sesong går over i dobbeltsculler. Mannen som skal ro sammen med den dobbelte olympiamesteren, står foran noen tøffe, men lærerike år. Samtidig kan dette bidra til å motivere flere til å bli med.

Olaf Tufte har vist at det går an å gå til topps. Ikke bare én, men flere ganger.

Les mer om OL på www.sportsanalyse.no